Anmeldelse av Mugg

Mugg
Riksteateret - Tindved kulturhage, Verdalen
Fredag 15.11.2013

Av: Marit Tusvik

I rollene: Marit Tusvik, Marianne Krogness

Regi: Ellen Horn
Scenografi: Arne Farstad
Kostymer: Else Marie Bruun
Musikk: Kay Hartvigsen

Θ Θ Θ Θ 

Fra venstre: Marit Tusvik, Marianne Krogness. Foto: Riksteateret

Mugg av Marit Tusvik  hadde urpremiere på Den NationaleScene i Bergen i 1990. I år settes den Ibsenpris-vinnende teksten (1991) opp på nytt i regi av Riksteatret og teatersjef Ellen Horn.  

Riksteatret har gjort noe såpass spennende som å gå inn for å spille et slags ”dogmeteater”. Turneen skal foregå på formiddagstid og på mindre scener. Produksjonen skal være hjemmelaget (all design er altså signert husets folk:scenografi, kostyme, musikk, lys, lyd og regi) og lettreist.Dermed finner man denne fredagsettermiddagen cafeen utenfor storsalen i Tindved kulturhage, i Verdalen full av glade og ivrige pensjonister klare for matiné.

Riksteateret beskriver stykkets handling på sin hjemmeside påfølgende måte:

“Mugg er en sorgmunter komedie om to kvinner i 60-årenesom tvinges til å dele hotellrom i Moskva. Maggi og Irma er toulike personligheter med to uttrykksmåter, og de har det tilfelles at de ikke slutter å lengte og drømme. I dette kvikke,varme og underholdende stykket viser Marit Tusvik atdrømmer om pasjonert kjærlighet ikke opphører i voksenalder. I løpet av dagene i Moskva utvikles et vennskap mellomde to kvinnene når de avslører sannheten om sine liv forhverandre.”

Komediesjangeren etableres raskt idet de to damene trer innpå rommet (en utbrettbar, effektiv modul, enkel å reise påturné med) og tråkker hverandre på føttene hvorenn de prøverå legge fra seg kofferter og yttertøy. For meg begynner detderimot å skurre idet dialogen begynner. Teksten er god, menidet de to damene prøver å etablere en samtale forstår jeg sompublikumer hvor de vil med samtaler som går over hverandreog misforståelser i hva det egenelig snakkes om, det blir bareikke ordentlig morsomt. Prinsippet er morsomt, utførelsenikke fullt så god.

På denne måten blir begynnelsen av 1. akt en småseig affæresom jo har sine høydepunkter og motsetningene mellom den naive optimististen Maggi og den pessimistiske realisten Irmabyr på fine kontraster i spillet. Men det er noe uforløst overstemningen i salen. Vi vil le, men får ingen anledning til åslippe latteren løs før helt mot slutten av akten der de todamene kommer mer og mer overens og flasken med vin blirtommere og tommere.

På tross av humørtoppen ved slutten av 1. akt, begynner 2. aktlike seigt som første. Det tar litt tid å sveive i gang, men ikkelike lang som i akten før.

Det fremstår tydelig hvem Riksteatret har satset på sommålgruppe med denne forestillingen når jeg ser rundt meg Isalen. Den eldre garde er representert i større grad og de lerogså mer enn de yngre. Sånn sett kan man jo si atforestillingen er en suksess, men etter å ha sett forestillingersom f. eks Evig ung som treffer både de eldre og de yngre med sin humor, kunne jeg ønske Mugg favnet litt bredere.

Stort pluss for en “annerledes satsing” og lite minus foruforløst komedie blir min konkklusjon av 2013-versjonen avMugg.

Anmeldelse av Shockheaded Peter

Shockheaded Peter
Det norske teatret - Hovudscenen
Torsdag 12.09.2013

Av: Julian Crouch og Phelim McDermott
Oversettelse: Are Kalvø

I rollene: Espen Beranek Holm, Vidar Magnussen, Marie Blokhus, Jan Martin Johnsen, Marianne Krogh, Unn Vibeke Hol, Ingunn B. Øyen, Jon Bleiklie Devik, Kristin Grue, Niklas Gundersen.

Regi: Erik Ulfsby
Scenografi: Arne Nøst
Koreografi: Belinda Braza
Kostymer: Ingrid Nylander
Musikk: The Tiger Lillies

Θ Θ Θ Θ Θ 

Fra venstre: Ingunn Øyen, Vidar Magnussen og Marianne Krogh.

Det Norske Teatret kliner til denne høsten med noe så orginalt som en skrekk/kommedie/musical. Et stykke som opprinnelig skulle opp i 2011, men som av respekt for 22.Juli tragedien ble utsatt til denne høsten. Kanskje med god grunn. Stykket et nemlig bassert på en tysk barnebok som går bokstavelig til verks med de voksnes oppdragelsespropaganda av typen: Spiser du ikke maten din sulter du vekk. Ikke lek med fyrstikker, du kan brenne opp. osv... I dagens overbeskyttende samfunn hvor bomullsbarna ikke skal utsettes for noe som er forbundet med risiko og fare er det nesten ironisk og se hvordan Shockheaded Peter setter fingeren på akkurat det motsatte. Her brenner du bokstavelig talt opp om du leker med fyrstikker. Her flyr du faktisk avgårde om du går ut i ruskevær. Jeg kan se redselen for å virke støtende etter en nasjon tragedie. Det var klokt å vente til 2013.

Men hva får vi egentlig servert denne kvelden da? Jo, en overskuddsproudksjon som treffer. Som fenger. Som underholder. Som brilijerer. Som strutter. Som morer. Det er ikke noen stor gjennomgående handling å snakke om, annet enn det overhengende temaet hører man ikke på voksne får det konsekvenser. Vi får tilslutt presentert en flåsete replikk om ikke noen av publikummerne også har noe grums under plankene hjemme, slik stykkets to gjennomgående foreldrekarakterer har, og med det ærkjenner forestillingen selv at dette ikke er ment som en teaterkveld med store læresetninger og dyp moral. På glimrende vis greier Vidar Magnussen å ro oss ut av teateret med tanken om at, jaja, må alt ha en mening da? Og jeg velger å svare at nei, det må ikke det. Shockheaded Peter treffer perfekt!

Espen Beranek Holm synger overbevisende bra og er stykkets syngende forteller som overlapper Vidar Magnussens cirkusdirektørlignende karakter som driver oss igjennom kvelden. Begge når meg helt på bakre rad, og begge bærer store deler av stykket. Allikevel hadde de vært ingenting om det ikke hadde vært for det formidable emsemble de har med seg! Jeg vil spesielt nevne Marie Blokhus som er tilstede hele veien igjennom i alt fra sin rolle som klokke til guttunge. Jan Martin Johnsen som sammen med Blokhus viser kroppsbeherskelse av dimensjoner. Hele ensemblet er sammen med på å løfte dette til en av høstens teaterhøydepunkter. Så gjelder også får bandet.

Musikken er drivkraften i forestillingen, og med et bølgeblikk aktig sigøyneruttrykk som kan minne om en blanding av Katzenjammer og Kaizers Orchestra, får vi se en musical stippet for alle mulige broadway klisjeer. Musikkteateret er spennende igjen! Jeg føler jeg nesten er på en Brecht/Weill forestilling jeg aldri før har lest eller sett! En etterlengtet forestilling uten de gamle klisjeene. Så gjelder også for bruk av scenerom og kostymer som på mesterligvis gjøre forestillingen komplett og underbygger tekst og regi. For regissør Erik Ulfsby må utvilsomt ha hatt en solid visuell idè fra starten av. Forestillingen er nemlig for komplett til at påfunnene skulle ha dukket opp på veien.

Anmeldelse av Onkel Vanja

Onkel Vanja
Nationaltheateret - Hovedscenen
Mandag 17.06.13

Av: Anton Tsjekhov

I rollene: Anders Baasmo Christiansen, Øystein Røger, Sverre Anker Ousdal, Anneke von der Lippe, Stine Mari Fyrileiv, Kari Simonsen, Anders Mordal, Frøydis Armand.

Regi: Liv Ullmann
Scenografi: Milja Salovaara
Kostymer: Hans Petter Harboe
Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt 

Θ Θ Θ Θ Θ 

Anneke von der Lippe, Sverre Anker Ousdal, Anders Mordal

Det er deilig å se... Nationaltheateret under ledelse av Hanne Tømta velger endelig å sette opp en klassikker på klassikkervis. En etterlengtet post på teaterets reportoar igjennom noen år. Liv Ullmann har prestert å sette opp det teateret hun selv tror på. Et teater bassert på tekstens premisser fritt for påtrengte påstander og rammebetingelser teksten til en hver tid må skvises inn i. Her har man valgt en særdeles god, naken og tidløs scenografi, men som allikevel gir oss et umiddelbart klassisk inntrykk, og skaper en solid ramme for Tsjekhovs tekst. Det gjør at Ullmann og Co får nokså fritt spillerom til å la teksten drive handlingen frem. Dette er forestillingens største styrke! Og det er ikke kjedelig et sekund. Hvem skulle vel trodd...

Med noen få unntak brilijerer ensemblet. De aller fleste scenene spilles med stor tyngde og troverdighet, og er tidvis så godt spilt at en Heddajury kanskje ville notert enkelte bak øret...? Først og fremst vil jeg trekke frem kveldens birolle nr 1: Øystein Røger. Det er rett og slett gjennomført bra. Tekstforståelsen kommer frem til bakerste rad, og jeg mister aldri tankene hans. Dessuten evner han å skape en karakter med nyanser det ofte er vanskelig å fremstille på en så stor scene.
Birolle nr 2: Sverre Anker Ousdal. Autoriteten selv. Det er svært vellspilt, og med en tyngde som fyller teateret fra gulv til tak. Jeg blir rett og slett revet med. Det skal bli stort få sett Kong Lear med denne mannen på amfi til høsten. Jeg gleder meg.
Utover dette må jeg selvsagt nevne Anders Bassmo Christiansen for nok en glitrende gjennomført rolleprestasjon. Han er handlingens drivhjul, og blir en litt annerledes men desto sårere og på et vis mer menneskelig Onkel Vanja. Kari Simonsen og Frøydis Armand tilfører forestillingen autoritet og tyngde selv om deres karakterer ikke nødvendigvis er de mest fremtredende. Men vi får en påminnelse om at vi er på landets hovedscene med noen av landets fremste skuespillere i spissen, og det er deilig å både se og høre på.

De store spørsmålene som livet, den evige lykken, kjærligheten og vennskap drøftes igjennom forestillingen med forskjellige vinklinger. Man har tidvis evnet å skape arrangement som bryter med teksten, og som gir situasjonen et helt annet uttrykk. Eksepmelvis i scenen mellom Von der Lippe og Røger, hvor kartene skal vises frem og forklares. Veldig bra og veldig morsomt. Det trestemte russiske sjenkeinnslaget må også nevnes som et høydepunkt. Dog utenfor teksten, men verdt pengene i seg selv.

Det er ikke tvil om at hovedscenen på national kler klassiske russere. Vi er ikke mettet på langt nær!

Anmeldelse av Trassalderen

Trassalderen
Oslo Nye Teater - Centralteateret
Onsdag 15.04.13

I rollene: Gard Øyen, Anders Hatlo, Birgitte Victoria Svendsen, Sidsel Ryen, Eli Anne Linnestad, Janny Hoff Brekke, Sudhir Kumar Kohli, Helle Haugen, Per Tofte, Simon Hano Solhoff.

Regi: Lars Erik Holter 
Scenografi og kostyme: Leiko Fuseya
Masker: Birgit Haugå

Θ Θ Θ Θ Θ 

Anders Hatlo og Birgitte Victoria Svendsen

Lars Erik Holter har greid det igjen. Sist brillijerte han på Centralteateret med Superhelt 1 og 2. To fyrverkeri av noen forestillinger som lekte med sjanger, form og virkemidler. Desverre ble de ingen publikumsvinnere. Det var synd. Svært synd. For her hadde Centralteateret virkelig funnet noe forskende og interesant som man kanskje kunne bygge videre på. Denne oppsetningen derimot går tilbake til teateret slik vi kjenner det, men har beholt Holters særegne lekne stil, og skuespillerne får det over til salen på flott vis. Med en gjennomsnittsalder rundt pensjonisttilværelsen er det imponerende å se hvordan de oser over av spilleglede, og leverer med et beundringsverdig høyt energinivå hele veien igjennom. Jeg kan ikke si meg annet en imponert. 

Stykkets handling er nokså banal. Vi er på et slitent kommunalt eldrehjem hvor sorgen og tristheten bokstavligtalt trykkes nedover beboeren. Dagens høydepunkt er opplesing av dødsannonsene, forøvrig en svært original og morsom scene, og leggetiden er satt til før sola går ned. Ironisk nok er det pleierne som klager over trettheten, arbeidspresset og slitet. Da den nye beboeren Hugo ankommer settes det igang en revolusjon. Han greier å mobilisere slik at alle beboerne får dratt til Italia. Først og fremst for å oppsøke en av beboernes gamle venn, som til slutt viser seg å være en svært rørende og sår kjærlighetshistorie. Det hele er så originalt og lite klisjeefylt at på tross av stykkets mange logiske brister slutter man å tenke på hva som er drøm og hva som er virkelighet. Vi kjøper det for det det er... Og vi rives med i karakterenes små søte historier. 

Den enkle men effektfulle scenografien er med på å tydeliggjøre stykkets stemning, og skuespillerne får mye spillerom. De leverer karakterarbeid i toppklasse, og spiller hverandre gode. Dessuten kjenner den gjennomsnittlige publikumer seg svært igjen i mange av beskrivelsene av alderdommen, og stykket vinner dermed mye på gjenkjennelsen. Og for oss som sitter i salen uten selv å være pensjonister, ja vi får en sår påminner om å komme oss på besøk til besteforeldre oftere enn vi kanskje har gjort til nå. Stykket har med andre ord bred appell.  

Til høsten skal det opp igjen med ekstraforestillinger. Sikre deg billetter, for dette er verdt å få med seg! 

Anmeldelse av DeLillos - Livet er en liten dings

DeLillos - Livet er en liten dings
Nationaltheateret - Hovedscenen
Torsdag 17.04.13

I rollene: Giske Armand, Marika Enstad, Andrine Sæther, Thorbjørn Harr, Eindride Eidsvold, Tom A. Haug, Ole Johan Skjelbred. + DeLillos.

Regi: Ole Anders Tandberg
Musikalsk ansvarlig: Lars Lillo Stenberg
scenografi: Erlend Birkeland

Θ Θ Θ Θ Θ

Fra Venstre: Giske Armand, Andrine Sæther, Tom A. Haug og Marika Enstad

"DeLillos - Livet er en liten dings", er blitt en liten dings av en forestilling. Det er vakkert, det er poetisk, det er skrullete, det er rart, det er ellevilt, det er flåsete, det er blodseriøst, det er alvor, det er ironi, det er humor, det er glede. Det er en rar liten dings av en forestilling jeg får servert på Nationaltheaterets hovedscene denne kvelden. Men for et inntrykk den gir! Så mange spørsmål den stillier. Og så utrolig gode tekster DeLillos egentlig har! Aller best kommer de frem som replikker skuespillerne imellom eller i monolog. Ofte forsvinner de mer i de musikalske innslagene av overdøvende musikk. Men skuespillerne prøver på mesterlig vis å lire av seg den ene låta snodigere enn den andre. Imponerende sangprestasjoner og fysisk kontroll over hele fjøla! Veldig morro å se fra et godt voksent ensemble. 

Høydepunktene denne kvelden er mange. Erlend Birkelands scenografi er nydelig. Thorbjørn Harrs monolog om pingvinprogrammet og forelskelsen som bare er et triks for å få oss til å få barn. Eindride Eidsvolds galskap i samspill med Marika Enstad. Tom A. Haugs naivitet. Andrine Sæther og Ole Johan Skjelbreds imponerende kyssescene, begge med en posjon galskp hele veien igjennom. Gisken Armands komiske talent strippet helt til skinnet i fremførelsen av sangen om at også hun en dag snart skal dø. Og ikke minst: DeLillos live. 

Vi følger tekstene, de snodige karakterene og musikken igjennom de fire årstidene, samtidig som karakterene beveger seg fra vugge til grav. Første akt er preget av salutt, fart og råskap, mens andre akt fremstår som noe mer dyster og baladepreget. Man kunne gjort som ABBA, som Beatles, Queen; Laget et musikal bassert på et bands verker. Gudskjelov har man bevart teatermagien, og brukt musikken og tekstene til DeLillos til å skape refleksjon og nerve på scenen, og ikke underholdning. De store spørsmålene om livet og døden, meningen med det hele, forelskelsen, sorgen... Er hjernen vår alene? Livet føltes ikke veldig mye mer meningsfullt etter to og en halv time med DeLillos, men så vet man at man har en felles bevissthet om hva livet egentlig er, også blir det kanskje mer meningsfullt alikevel? Forestillingen evner iallefall å skape refleksjon blandt publikum. Den stiller spørsmål som jeg greier å ta med meg ut av teaterlokalet og inn på trikken. Ole Anders Tandberg har greid den mesterlige teaterkunsten å skape en kollektiv refleksjon i salen.

Forestillingen kunne med fordel vært tightet litt inn, og særlig blir andre akt i drøyeste laget. Som avslutningsfilmen "Atter en Konge" i ringens Herre trilogien presterer den å å rulle opp slutt, etter slutt, etter slutt. Men ta turen og få med deg en liten godbit av en forestilling i Oslo om dagen. Så kanskje du også evner å se på livet som en liten rar dings.

Anmeldelse av Oliver!

Oliver!
Oslo Nye Teater - Hovedscenen
Onsdag 03.04.13

I rollene: Som Oliver: Magnus Bjerke Hofgaard og Niels Halstensen Skåber.
Geir Kvarme, Mads Henning Jørgensen, Henriette Faye-Schjøll, Johannes Joner, Siw Anita Andersen, Karl Sundby, Randolf Walderhaug, Kari-Ann Grønsund, Bibi Nerheim, Tor Ivar Hagen, + stort ensemble. 

Regi: Ivar Tindberg
Musikalsk ledelse: Trond Lindheim
Koreografi: Jonas Digerud
Scenografi: Gjermund Andresen
Kostymedesign: Anette Werenskiold 

Θ Θ Θ Θ  

Geir Kvarme som Fagin, med guttene. Foto: Oslo Nye Teater

Jada, det er familieteater på høyt nivå Oslo Nye Teater serverer denne våren. I en ellers vanskelig tid rent polititsk for teateret, med innsparinger og bystyreavgjørelser om nedtrapping til prosjektteater er det friskt å se hvordan teateret selv går i helt motsatt retning og setter opp en svært påkostet forestilling i alle ledd. Og det synes.
Først og fremst er det to ting som blåser meg over ende denne kvelden:
Nummer 1: Scenografien er fantastisk, og fungerer tvers igjennom. Trekk går lekende lett opp og ned av taket, og stadig avsløres nye elementer. Man har tatt i bruk Oslo Nyes sceneheis som glir flott igjennom alle scenene og gir spesielt Fagins hule det magisk bortgjemte og undergrundsaktig preget den fortjener.
Nummer 2: Et live orkester som spiller med energi og trøkk. Feilfritt og nydelig! Trond Lindheim evner å dra opp stemingen i orkesteret på en helt spesiell måte. En ropende dirigent: Nydelig! 

På scenen blir vi presentert for Charles Dickens historie fra slummen i London anno 1800-tallet. Åpningsscenen på barnehjemmet er flott levert av en solid gjeng barn som setter standarden. Barnehjemmets bestyrer Her Buldre spilles på morsomt vis av Johannes Joner. Kanskje en av få som denne kvelden evner stort karakterspill uten at det faller igjennom som latterlig og dumt. Siw Anita Andersens Fru Skrulle blir til sammenligning alt for mye, og bikker over til revy/karikatur. Åpningsscenen mellom de to blir dessuten til tider flåsete, langtekkelig og flau å se på. Det er tydelig at regissør Ivar Tindberg har latt skuespillerne få spille ut scener med stor pensel og leke seg i karakterarbeidet, men man kunne med fordel knepet inn litt her og der, og finne tilbake litt av troverdigheten i karakterene som flere steder faller helt igjennom.
Men Siw Anita Andersen skal ha for mesterlig sangprestasjoner denne kvelden! Kanskje en av de beste. Veldig bra. 

Videre fraktes Oliver, denne kvelden spilt mesterlig av Niels Skåber, til kisteforhandlerne Herr og Fru Surbær. Og igjen presenteres vi for fjas, flåseri og karikatur. Karl Sundby og Kari-Ann Grønsund gjør et fint par, men opptrinnet blir desverre igjen revy, og faller igjennom for denne publikummer. Kronen på verket kommer da deres datter Charlotte og hennes kjæreste og læregutt Noah entrer scenen, presentert på en brulesk, pervers og frastøtende måte. I og for seg ikke feil, men igjen mister de all troverdighet og det blir revy med stor R. Jeg kunne heller ikke unnvære å se bestemoren ved siden av meg reagere med gapende munn i det Noah jokkende klemmer Charlotte inntill veggen. Hun gikk vel på familieforestilling med god tro.

Så møter vi Fagin. Herfra og ut spiller forestillingen seg opp flere hakk. Geir Kvarme gjør en solid jobb, og evner å beholde en sår autoritet som aldri mister troverdigheten. Godt gjort. En noe uvanelig skrøplig fremstilling av karakteren vil jeg riktignok si det er. Med bøyd rygg og seige ben ødelegger Kvarme kanskje noe for sitt ellers så veldig fysiske kroppsspråk, og jeg savnet kanskje litt mer av den spretne og lekne delen av Fagin. Men igjen; veldig bra. 

Henriette Faye-Schjøll som Nancy er kveldens høydepunkt. Briliant levert, med mesterlige sangprestasjoner verdt en Broadway musical. Kanskje burde NRK produsentene bak bygdeserien HJEM eller My Fair Lady gjengen på Folketeateret spurt denne jenta om hjelp, for hun evner noe som har lugget hos andre; nemlig å prate bredt med slang uten at det blir dumt å høre på. Vi kommer til å se mye av denne jenta i fremtiden.
Mads Henning Jørgensen er skummel som Bill Sikes og blir nok et friskt pust i forestillingen med tyngde og kraft. Solid levert. Og veldig bra. Sammen med Faye-Schjøll utgjør de et godt par. 

Helt til slutt vil jeg også trekke frem Randolf Walderhaug som aldri mister bakkekontakten og blir den trygge, varme Herr Brun som tar til seg Oliver i andre akt. Dette er viktig for at vi skal heie på Oliver Twists fremtid, og ønske ham et kjærlighetsfullt liv sammen med gode Herr Brun. Walderhaug fremstår som godheten selv og blir et trygt holdepunkt igjennom forestillingen. 

Alt i alt lå det meste til rette for en fulltreffer på Oslo Nye denne våren; Et orkester i storform, en scenografisk lekkerbisken av en opplevelse, kostymedesign på høyt nivå og en spilleglad gjeng barn håndplukket igjennom lange auditions. Desverre blir det revy, karikatur og flåseri på flere plan som er med på trekke denne forestillingen ned. Dessuten blir jeg flere ganger sittende å tenke på om enkelte i det godt voksne ensemblet kjeder seg på scenen? 

Dra til Oslo Nye Teater og døm selv. Det blir uansett en fantastisk opplevelse for den gjevne familie, og jeg er sikker på mange koser seg med denne oppsetningen. For undertegnede falt den desverre litt igjennom. 

Anmeldelse av My fair lady

My Fair Lady
Folketeateret
Lørdag 02.02.13

I rollene: Kåre Conradi, Nina Hammarklev, Mari Maurstad, Dennis Storhøi, Lise Fjellstad, Inger Teien, Finn Schau mm.

Regi: Svein Sturla Hungnes 
Musikalsk ansvarlige: Atle Halstensen
Koreografi: Marianne Aamodt

Θ Θ Θ Θ  

 Kåre Conradi og Nina Hammarklev.

De er på god vei til å regjere det private musikaltilbudet i Norges hovedstad om dagen, produksjonsselskapet Scenekvelder. 
Selskapet står bak denne vinterens oppsetting av My Fair Lady på ærverdige Folketeateret, og presenterer i sitt program en slagplan for det kommende året med premiere på både Annie (høsten 2013 folketeateret), Pippi (høsten 2013 Christiania teater ), og Shrek The musical (Vinteren 2014 Folketeateret.) Ambisiøst skriver de: Spørsmålet skal ikke være om det går noe på Folketeateret, men hva som går på folketeateret. Det er deilig å se denne offensive holdningen fra et privat produksjonsselskap som er med på å skape jobber og forutsigbarhet for utøvere, samt berike tilbudet i Oslo med mer "feelgood" teater. Jeg gleder meg til å følge produksjonene som kommer.

Men tilbake til kveldens hedersgjest: My Fair Lady. Det er en påkostet forestilling fra A til Å. Så er også å forvente da man som publikummer runder 600 betalte kroner for en billett. Forventningene blir da skrudd opp deretter, og man møter kanskje noe mer forventningfull enn på en ordinær statlig støttet forestilling. Innfrir så forventningene? Tja.. Til en viss grad.

Kåre Conradi har en god stemme, både replikk og sang blir levert med brask og bram og han glir greit igjennom forestillingen med sin lett kombinerte autoritet og avslappethet. Med hendene i lommene valser han igjennom forestillingene kanskje litt for enkelt. Jeg skulle ønske jeg så mer viktighet i flere av situasjonene. Men en fin Mr. Higgins er han så absolutt. 
Per Frich støtter fint oppunder hans autoritet i den noe distré og komiske figuren Mr Pickering. Lise Fjeldstad er som alltid elegant, stødig og varm på scenen, men greier ikke helt å hente frem det komiske som ligger til utgangspunkt i rollen som Higgins mor. Her er potensialet større. Dennis Storhøi som gamle fyllik Doolitle er flott. Mulig har regissør Svein Sturla Hungnes gitt Storhøi litt for mye frihet til å "søle" til rollen, slik at noe replikk ofte kan gå vekk i litt for mye karakter. Men bevares, sangnumrene med denne mannen, samt ensemblet er musikalens høydepunkter, og gjør at den ikke faller helt sammen. Kanskje verdt pengene i seg selv. Allikevel savnes det live orkester, og det går ikke knirkefritt forbi at Atle Halstensens musikk, med et nesten discolignende lydbilde over seg, blir spilt av fra miksepulten og ut over det store annlegg. Dette låser på mange måter spillet, og gjør skuespillerne til autopiloter. Musikken har fått et nytt løft, og tar noen overraskende og tøffe vendinger. Men vi var nok mange som savnet Halstensens ledelse live i graven. 

Mari Maurstad. Hun er mye, hun er komisk, hun er flott! Det er imponerende av staben å se humoren i en karakter som Mrs Pearce, og at Maurstad har utnyttet dette til det fulle tilfører liv til enkelte scener som ellers ville vært noe langtekkelig og tørre. Veldig bra. Nina Hammarklev som Alicia Doolittle er nydelig. Her ligger mye jobb. Dessverre blir "gateversjonen" i 1 akt noe påtatt, men i 2.akt briljerer hun, og er nydelig å både se og høre på. Vi har ikke sett Hammarklev for siste gang. 

Musikalen er elsket verden over, og spilles til en hver tid rundt på vår lille jord. Det slår meg at historien, ikke ulikt musikaler forøvrig, blir noe enkel og banal. Og når historiens hovedkonflikt nr 1 løses like før vi går til pause, blir 2 akt uten nerve og spenning. Man kunne kanskje utnyttet det som evt måtte ligge av kjærlighetshistorie mellom Alicie og Mr Higgins noe mer, slik at vi kunne sitte ytterst på stolen også helt til teppet falt for siste gang. Men alt i alt, en solid feelgood forestilling, som vil høste fulle seter utover våren. Musikaler er allemannseie, og gir mange en mulighet til å gå i teateret som kanskje ikke finner turen dit sånn uten videre til daglig. Om nå Scenekvelder bare løser logistikken ved neste dobbeltforestilling, så vil publikum føle seg ivaretatt hele veien igjennom. For der var ting lite gjennomtenkt.  

Anmeldelse av Kaizers Orchestra

Kaizers Orchestra
Den Norske Opera
Onsdag 23. Januar 2013

Kaizers Orchestra med Kringkastingsorkesteret.

Θ Θ Θ Θ Θ Θ 

 I front: Janove Ottesen med band. Bak KORK, anført av dirigenten.

Det sies å være deres siste konserter som nå avholdes i Den Norske Opera for bandet fra Bryne. Etter en eventyrlig karriere fra starten i 2000 med pumpeorgel og skrapmetallyder avslutter de nå sine tretten år med en konsertutgave av deres siste storsatsning: Trilogien Violeta Violeta.

Trilogien har vært en stor suksess, og har solgt mer enn bandet kunne drømme om. Gradvis har Kaizers skapt seg et eget univers som får breie seg ut til sitt fulle i deres siste og tredje album i Violeta Violeta serien, hvor selveste Kringkastingsorkesteret er med å bygge opp under Kaizers klare image: Pompøsiteten. Storslagenheten. Og det er nok ikke tilfeldig at nettopp Operaen er valgt ut for kveldens anledning. Den matcher kanskje bedre enn noen annen scene. De får smykke seg i rød teaterfløyel, lysekroner, gull og finstas. Skrallebandet har hevdet seg, og spiller på alle mulige strenger.
Det hele fullbyrdes da et av Nasjonalballettens medlemmer kommer inn å danser til Kaizers toner.

Alt klaffer denne kvelden, og da teppet går opp for ekstra nummer og deres siste hit "Bagravelsespolka", er det elektrisk spenning i rommet. Og endelig skjedde det man hadde ventet på hele kvelden: Publikum reiste seg, og konsert ble nå en gang konsert. 

Anmeldelse av Disney On Ice: Let`s celebrate

Disney on ice: Let`s celebrate
Oslo spektrum
Søndag 20. Januar 2013

I Rollene: Ensemble fra hele verden

Θ Θ Θ Θ Θ  

Ensemblet

De er her igjen. Vært år, hver Januar, Disney on ice, i Oslo spektrum. Det er komserielt til tusen, det er en verdensberømt pengemaskin, men fy flate for et show som leveres. Fire i dager spiller de i Norge. Fire dager og åtte forestillinger. Da ligger man ikke på latsiden. Spektrum fylles opp av tusenvis av håpefulle barn og voksen. Det er fullt, som i tradisjon tro. Rundt hvert hjørne står det salgsboder med Disney effekter. Det være seg lamper, lykter, popcorn, sukkerspinn, capser, skjorter og mye mer. Det er enormt med fristelser til de små, og det er ikke rart konseptet er blitt en solid inntektskilde. De er verden over, turnerer i åtte team, med åtte ulike forestillinger, og er elsket over alt. 

Showet i år hadde premiere i USA i 2009. Hvert år settes et nytt show opp i statene, hvor det skal spilles i to år for fulle hus før det legger ut på verdensturnè. Dette er grunnen til at vi får et tre år "gammelt show" i vårt eget land. En skulle tro isdanserne er lei det hele. Men de lever med energi og presisjon i verdenstoppen, i til tider vanskelige kostymer, store fellesnumre, og til en norsk dubb de sannsynligvis ikke skjønner et bær av. Alle disse faktorene er imponerende i seg selv. 

Noe synd syns jeg showets nye tendens er, nemlig det at man shopper fra det beste av Disney, og at numrene kommer som separate temanumre. Tidligere gjorde man Disney filmene i sin helhet, og det ble nesten som en musical på is. Jeg savner å kunne få presentert Skjønnheten og udyret, Askepott, eller f.eks Den lille havfruen i sin helhet. Istedet dukker de opp i små glimt i et tema show med litt herfra og litt derfra.

Men uansett hvor stor pengemaskinen er, og uansett hvor komersielt man vil kalle showet så er det bare å lene seg tilbake i spektrums høye stolrader og nyte et spektakulert isshow i verdensklasse. For dette er underholdning på høyt nivå som er vel verdt pengene sine. Så er det jo ikke noen ulempe at man er disney elsker fra før. 

Anmeldelse: Les Miserables

Les Miserables The Movie
Etter Victor Hugos roman.
Musikk: Claude-Michel Scönberg
Coloseum Kino
Lørdag 19. Januar 2013

I Rollene: Anne Hathaway, Hugh Jackman, Russel Crowe, Amanda Seyfried, Helena Bonham Carter, Sacha Baron Cohen m.f
Regi: Tom Hooper

Θ Θ Θ Θ Θ Θ 

Anne Hathaway som Fantine og Hugh Jackman som Juan Valjuan 

Det er en etterlengtet storfilm som nå endelig fikk sin premiere også her i landet. Ikke bare fordi den planlagte premieren i desember 2012 ble flyttet frem i tid pga en annen ikke ukjent storfilm med navn Hobbiten, men også fordi den verdensberømte musikalen aldri før har blitt filmatisert. Victor Hugos gamle roman om "De Endelige" har vært filmatisert uttallige ganger, noen vellykkede, andre absolutt med forbedringspotensiale. Men musikalen som har gått sin seiersgang verden over siden premieren i Frankrike i 1980, og med London premiere i 1985 har latt vente på seg. Det var derfor gledelig å lese kunngjøringen for noen år tilbake om at prislønnede Tom Hooper (The Kings Speech) var i sammarbeid med musikalprodusent og rettighesthaver Cameron Mackintosh om å filmatisere musikalen i sin helhet.

Og for en film det har blitt! Tom Hooper har i likhet med så mange andre av oss et nokså klamt forhold til musikal på film. Så, hvorfor gi seg hen til et prosjekt av denne størrelsen? For det første; Les Miserables skiller seg ut fra ganske mange andre musikaler, og har en særstilling innen sjangeren. Musikken er orkestral og pompøs, ikke populistisk og hitskapende. Karakterene har dybde og utvikling igjennom år, og fremstår ikke som a4 modeller med enkle livsoppgaver. Det har i det hele tatt vært et svært vellykket prosjekt å omskape Victor Hugos roman til musikalscenen. Publikum har elsket den, og på West End har den gått non stop siden utpremieren i 1985. I motsetning til andre musikalfilmer har Hooper ikke spilt inn studio flotte soundtrack på forhånd, men istedet latt musikken bli styrt av skuespillerene, som får synge live på set i sitt eget tempo og med egen bestemt palering. På denne måten er det skuespilleriet som står i fokus, og ikke skjønnsangen som har preget sceneversjonene igjennom år. Ved at skuespillerne har fått styre volum og tempo selv, har man i etterkant lagt orkester oppå etter skuespillerens bestemmelser. Dette har ført til at skuespillerne får handle spontant og i situasjonen, og at spill ikke er forutbestemt etter bestemmelser i studio kanskje et halvt år i forveien. Jeg må berømme motet for denne måten å jobbe på! Det har vært svært vellykket!

For skuespillerne i dette ensemblet er i storform! De leverer i vært eneste bildet, og det skulle ikke forundre meg om det ligger en oscar i vente både til Hathaway og Jackman, filmens to absolutte enere. Anne Hathaway har kanskje aldri vært bedre, og viser virkelig vilket spenn hun har fra naiv prinsesse i prinsesse på prøve til catwoman i Batman, og nå som fattig prostituert i Les Miserables. Jeg tar av meg hatten!
Jackman er også stødig, og leverer en prestasjon kanskje over alt han tidligere har prestert på lerret. Avslutningsscenen mellom dem to er ingenting annet enn tårevåt og flott.
En noe annen Javert finner vi i Crowe, som brukte tre måneder hos sangpedagog i forkant av audition til rollen. Bare det faktum at Crowe oppsøker auditions er imponerende i seg selv, og sier litt om hvor mye disse rollene og denne filmen betyr også for skuespillere. Han fremstiller en noe mildere og nøytral Javert enn hva vi er vant med fra scenen, men har allikevel tyngden som trengs. Bonham Carter og Baron Cohen er også storslagne i filmens comic releef som krovertene Thenardiers. Av de unge må jeg spesielt få trekke frem Samantha Barks som Eponine. Hun har spilt rollen på scenen i to år nå, og brilierer også i lerretet. Sangmessig er hun kanskje av de beste, og nummeret On My Own er ved siden av Hathaways I Dreamed a Dream en av filmens høydepunkter når det kommer til solonumre.

Det er en vellykket produksjon, som kommer til å gå inn i historien som en av tidenes beste musikalfilmer noensinne. Et mesterstykke! Og selv om man fjernet et par av sangene fra sceneversjonen og la til en ny liten låt, er følelsen akkurat den samme hver gang ensemblet synger opp igjen Do You Heare The Pepole Sing for andre gang. Da reiser hårene seg, og tårene triller. Les Miserables skal være og er pompøs og vakker, også på film!

Anmeldelse: Diktator mot dikter

Diktator mot Dikter - Av John Hodge
Nationaltheateret, Hovedscenen
Fredag 11. Januar 2013

I Rollene: Nils Ole Oftebro, Henrik Mestad, Erik Hivju, Per Frich, Per Christian Ellefsen, Heide Goldmann, Jan Hårstad, Tone Danielsen, Bernhard Arnø, Nils Mulvik, Henrik Horge, Ine Jansen, Anne Marie Ottesen.
Regi: Kjetil Bang-Hansen
Scenografi / Kostymer: John-Kristian Alsaker

Θ Θ Θ 

Nils Ole Oftebro som Josef Stalin, Diktatoren. Foto: Nationaltheateret

I kveld, 12.01.12, er det Norgespremiere på stykket "Diktator mot Dikter" på Nationaltheateret. Stykket er vårsesongens første premiere på hovedscenen, og i salen sitter bransjefolk av ulikt slag. Forventingene er skrudd høyt opp. Store navn på scenen, store navn bak scenen. Stykket ble dessuten vinner av den prestisjefylte The Oliver Award  i London i 2012 for beste nye stykke etter å ha gått sin seiersgang på Royal National Theatre. Det skulle med andre ord være duket for en festaften i hovedstadens praktverk av en storstue. Så skjedde beklageligvis ikke.

Det skal sies at denne anmeldelsen er basert på en generalprøve, og noen tilpasninger vil sikkert vært gjort før kveldens norgespremiere, men i bunn og grunn er det historien som for meg fremstår som forestillingens store svakhet. Hvorfor ? Hvorfor fortelle den? Er det spørsmålet om yttringsfrihet som blir satt på prøve? Hvor langt skal man gå for sine egen meninger, og hvor langt er man villig til å gå for karriere og prestisje? Hvor mange kameler er man villig til  å svelge? Etter min oppfatning nokså lunkne tematiske valg i en noe kjedelig kontekst. Joda, ideen i seg selv er god; Sett Stalins favoritt dikter til å skrive et stykke om Stalin selv i fødselsdagspresang til ham, og la de to møtes til diskusjon og debatt. Vi blir altså kjent med en Stalin som ikke fremstår som kaldblodig og med kampklare never, men som en mann med både empati, følelser og øye for kunst. 

Desverre blir det hele nokså forutsigbart. Dessuten legges det opp til en standard scenografi, tegnet og konstruert av regissør Bang-Hansens faste høyre hånd, John-Kristian Alsaker, som står på stedet hvil hele stykket igjennom. I utganspunktet greit. Men scenene som veksler mellom undergrundskontoret til Stalin og Dikterens stuebord hjemme i sin egen leilighet flipper fram og tilbake i en rytme som gjør det hele tidvis kjedelig og svært forutsigbart. Visuelt sett er det klasse over Alsakers jobb, det blir bare litt for stillistisk for to og en halv time.

Noe som redder kvelden fra å bli evigvarende og trørr er den fabelaktige skuespillerkunsten som leveres fra scenen. Nils Ole Oftebro trer herved inn i rollen som Nationaltheaterets grand old man. For en ener. Hans arbeid er ut i fingerspissene. Tilstedeværelse, tekstføring, ja hele pakka. Dessuten ligner han usedvanlig godt på Stalin selv, og det utbrytes et aldri så lite gisp gjennom salen da Oftebro trer inn på scenen for første gang og bruker sin dype bass så han får lysekronen oppunder englemaleriene i teatres sal til å dirre. Henrik Mestad står ikke på noen måte tilbake. I rollen som den unge dikteren Mikhail Bulgakov leverer han nok en solid prestasjon. Oftebro og Mestads samspill er til tider gnistrende, og særlig gjorde scenen hvor bøndens korn diskuteres inntrykk. Per Christian Ellefsen gjør en god karakter ut av legen som frembringer mye av latteren denne kvelden, og Jan Hårstads røst er en fryd. Erik Hivju blir tidvis litt for seig i sine replikkvekslinger, og det er ofte her scenene drøyer ut og jeg synker ned i den røde fløyelen igjen, men det er ikke tvil om Hivjus autoritet og skarphet.

Det var altså ikke noen stor aften på Nationaltheateret i kveld. Men jeg håper forestillingen får et noe høyere tempo utover spilleperioden, så vil den kanskje holde flere med på lasset lenger. For det er uten tvil et ensemble i storform. Det blir bare for langtekkelig, forutsigbart og meningsløst. 

Anmeldelse: Blackbird

Blackbird - Av David Harrower - oversatt av Margunn Vikingstad
Riksteateret / Det norske teateret
Torsdag 10. Januar 2013

I Rollene: Marie Blokhus, Vidar Sandem
Regi: Kim Sørensen
Scenografi: Chrisander Brun
Kostyme: Katja Fredriksen 

Θ Θ Θ Θ Θ Θ

Foran Vidar Sandem, bak Marie Blokhus. 

Det er nesten ikke til å tro, Det Norske Teateret leverer igjen! Riktignok i sammarbeid med Riksteateret, men for anmelderen var denne nypremieren på teaterets faste Scene 3 et første møte med en tekst som går helt inn og rører ved sjela. Etter premieren i Nydalen 4. Oktober 2012 har forestillingen vært på turnè. Nå er den tatt opp igjen, og det med god grunn! 

Blackbird ble skrevet på bestilling til teaterfestivalen i Edinburgh, Scotland, i 2005. Dette ble Harrowers store gjennombrudd, og det av god grunn. Stykket åpner med en noe seig start som gir en følelse av at vi skal inn i nok et kopiert Fosse univers med korte avkappede linjer, repitisjoner og usammenhengende tekst. Men neida. Etter en noe treg start går stykket oppad og fram allerede fra scene 2. Det er rett og slett bare å lene seg bakover. 

Harrowers har tatt opp noe så skjeldent som ektefølt kjærlighet mellom en anntatt pedofil og en ungjente. Stykket åpner i det den 12 år gamle Una, Marie Blokhus, oppsøker sin mange år eldre barndomskjæreste Ray, Vidar Sandem, som voksen dame. Hun er nå blitt 28 år og krever svar. Svar på hvorfor han forlat henne den gangen de flyktet sammen i elskov og kjærlighet. Ray har nå skiftet navn, adresse og stiftet familie. Etter tapt rettsak ente han med 6 års fengsel, og har lite behov for å rippe opp i de gamle sårene. Stykkets styrke ligger i at Una, som sett utenifra var offeret som barn, fikk saken for retten, vant igjennom og nå har kommet for å fiske Ray tilbake. Samtidig forlanger hun at Ray skal erkjenne det faktum at det han gjorde var galt. Det at han kjørte fra henne den gangen de flyktet ødela livet hennes, og gjorde henne henvgjerrig. Ray på sin side kommer med en solid forklaring om en misforståelse. Han erkjenner sine handlinger for henne, men forsvarer de med gjensidig kjærlighet, og det hele ender ut i et håpløst tabubelagt kjærlighetsdrama. Skal man bryte nye bånd for å gå inn i gamle sår? Overvinner kjærligheten alt? Til og med alder? 

Vidar Sandem gjør et knakende godt comeback på scenen etter flere år som teatersjef på nettopp Det norske Teateret. Marie Blokhus er nåtidens store navn, og en fremmadstormende skuespiller med en lang karriere forann seg. Hennes arbeid er beundringsverdig, og hva de to sammen skaper på scenen er eksepsjonelt! Det er internasjonal klasse over hva Scene 3 presenterer denne kvelden. Vi mister aldri sympatien med Sandems karakter, noe som gjør stykket verdt å se. For historien om den pedofile som tilslutt får sin straff har vi sett før. Men dette er noe annet. Ektefølt kjærlighet som fastholdes av en mann som ikke kan noe annet enn å baklage, og som iallefall ikke godtar situasjonen for en psykopatisk handling av en galning er på en rar måte rørende. Når Blokhus`karakter til slutt tar intiativ til elskov er det interesant å se det er nettopp han som går før leken er i gang. 

Kim Sørensen har iscenesatt stykke på mesterlig måte. Og sammen med Scenograf Chrisander Brun får de frem essensen i stykket. Symbolikken i det slitne kontorlandskappet som gradvis brytes ned gir teksten et nytt nivå. Papirer som makuleres, fjes som kopieres og henges opp; de er alle forsterkere av Harrowers bunnsolide tekste; Gamle spor er vonde å face. Men kjærlighet er da kjærlighet? Eller? 

Anmeldelse: Halvbroren

Halfvbroren - Av Lars Saabye Christensen
NRK1 - TV Serie 8 episoder
Søndag 6.Januar 2013

I Rollene: Nicolai Cleve Broch, Agnes Kittelsen, Frank Kjosås, Marianne Nielsen, Ola G. Furuseth, Githa Nørby.
Regi: Per Olav Sørensen

Θ Θ Θ Θ Θ 

Øverst: Frank Kjosås, Nicolai Cleve Broch
Neders fra venstre: Ola G. Furuseth, Agnes Kittelsen, Githa Nørby, Marianne Nielsen, Mariann Hole, Jon Øigarden

Endelig! Tusen takk NRK. Tusen takk Saabye Christensen. Tusen takk Monster. Tusen takk Per Olav Sørensen. Endelig.

Etter en periode hvor norsk drama har vært oppe til diskusjon i landets kulturspalter både i aviser og på nett kom Halvbroren som et etterlengtet friskt pust. Den har nerve, den er smart, og har et ensemble i storform. Det er gøy å se norsk skuespillerelite (samt vår danske førstedame Nørby) breie seg ut med stor pensel på skjermen. De har karakter, de diksjonerer teksten ulikt norsk film og tv (Ære være lydteknikerne. For en jobb!) Og vanligvis kan dialektoverganger som Kittelsen og Øigarden presenterer for oss fremstå som halvveis og småkleint. Så er det ikke i dette tilfelle. Vi tror på de begge til gangs, og Øigardens karaktervalg i den nordnorske Arnold Nilsen er veldig riktig, og fungerer usedvanlig godt. Voldtekten av Mariann Holes karakter som halvbrødrenes mor er hjerteskjærende å se på. Hun fremstår som naken og ærlig, og leverer varer tatt ut av en dokumentarserie. G. Furuseth er et comic releef til serien og Nørby fra Danmark er intet annet enn fantastisk å følge. Allikevel er det en dame som får min største hyllest. Marianne Nielsen, hvor har du vært? I close up bildene spilles det i hver muskel, men det går aldri over til overspill. Øynene hennes forteller til tider mer enn ordene, og hun tilfører en kvalitet inn i serien som er etterlengtet i Norsk drama. Veldig bra!

Lenge har jeg sett Kjosås på teateret og ønsket meg han på skjermen. Her fikk jeg ønske oppfyllt, og mannen infrir. Det blir spennende å følge både han og Kleve Broch videre inn i serien. Arbeidet er bunnsolid.

Det skal ikke være lett å lage TV Drama i Norge. Og publikum er kresne. Når du i tillegg fronter serien som en av tidens dyreste blir forventningene også skrudd til deretter. Men pengene synes. I hvert bilde er det tydelig at produksjonen har hatt penger mellom fingrene. De troverdige tidsepokene er ikke kleine studioarbeider, men reelle og ekte. Så også for kostymene. Jeg gleder meg til å følge serien videre, og ser frem mot fire påfølgende episoder. Per Olav Sørensen; Jeg håper du blir værende i NRK DRAMA. Du trengs sårt. 

Anmeldelse: Folk og røvere i Kardemomme By

Folk og Røvere i Kardemomme By
Nationaltheateret, Hovedscenen
15. September 2012

I rollene: Mari Maurstad, Kai Remlov, Christian Skolmen, Henrik Horge, Christian Greger Strøm, Mariann Hole, Per Christian Ellefsen, Per Egil Aske,  M.f
Regi og Koreografi: Lisa Kent
Scenografi: Ingeborg Kvamme

Θ Θ Θ Θ

Jonathan: Barnhard Arnø, Jesper: Henrik Horge, Kasper: Christian Greger Strøm. Foto: Nationaltheateret

Hvorfor sette opp Kardemomme By hundre år etter Thorbjørn Egners død; Jo, det er en fantastisk fortelling, med et unikt univers, flotte karakterer og scenografi med stor S, dreiescene og det hele. Egners teaterstykker er ikke blitt noe så sjeldent som en barneteaterklassiker uten grunn. Joda, det er så visst Egner år i 2012, teateret gjør sikkert gode penger på forestillinger, fyller alle setene, setter hele ensembelet i sving osv, men i bunn og grunn er det er godt stykke teaterarbeid for barn, så jeg vil bare få på det rene at undertegnede ikke henger seg på debatten om hvorvidt Egner er utgått på dato. Spill Egner! La stadig nye barn oppdage hans univers! For det er sabla gode arbeider, og om du som voksenperson ser stykket for sjette gang, så husk at barna opplever det med nye øyne, og det er først og fremst de det spilles for.

Så gjelder også i Nationaltheaterets festforestilling for Egner i år. Det er på barnas premisser. Per Egil Aske spiller den lett naive og distrè politimesteren i egen Ivo Caprino stil, Mari Maurstad blir aldri for streng som Tante Sofie, Røverne er ikke skumle, og løven er bare morsom. Man ligger hele forestillingen igjennom og vaker i dette komfortable området, hvor skuespillernes svinger aldri får lov til å ta lengre kurver. Jeg skulle ønske jeg så mer svette på scenen. 

Musical regissør Lisa Kent har gjort en solid jobb. Noe av det musikalske uttrykket er freshet opp, skuespillerne får aktivt bruke orkesteret (som forøverig høres usedvanlig godt ut i Nationaltheaterest storstue i kveld.) også utenom sangene. Det lille som er av koreografi fungerer, men de mye omtalte West End / Broadway taktene Egner forestillingen visstnok skulle ha fått noen drypp av var det lite å skimte av. Egner setter selv standarden da hans fortellerstemme fra lydboken åpner og lukker ballet. Det er den vante Kardemomme By vi får servert. Ingeborg Kvamme har gjort få grep med scenografien som fremstår som nokså lik Egners vante univers, men med noen nye innskudd av klokketårn og diverse. Men sånn skal det da også være. 

Forestillingen har allikevel et potensiale til å løftes ytterligere: Røverne er splitter like. Hvor er de ulike karaktertrekkene mellom Kasper, Jesper og Jonathan? Når var det Kasper som var ikledd rosa og Jonathan som var ikledd blått? Ilustrasjonene fra boken er festet på barnas netthinne, og spørsmålene rullet raskt fra barn til forelder på benkene. De får med seg alt.
Veien fra røverhuset til Tante Sofies hus er plutselig blitt to meter? Det sparer kanskje tid, men er fryktelig illusjonsdrepende. Ensembelet fremstår til tider noe energiløst, og Kai Remlov fører Tobias i tårnet med alt for lite pondus og klokhet, og blir en noe skuffelse da det her også er brukt markedsstrategi med Espen Skjønberg. Ta det som et kompliment; du er ikke gammel nok Remlov.

Men barna koser seg. Jeg er sikker på skuespillerne til tider også koser seg. Det blir bare litt energiløst og kjedelig for en som har sett denne forestillingen tjue ganger før i andre utgaver. Men for å sitere meg selv; forestillingen er først og fremst for barna. Og der treffer Hanne Tømta blink på løftet sitt om barne- og ungdomsteater! Jeg gir blaffen i om det er utspilte Egner. Han var god! Keep on