Shockheaded Peter
Det norske teatret - Hovudscenen
Torsdag 12.09.2013
Det norske teatret - Hovudscenen
Torsdag 12.09.2013
Av: Julian Crouch og Phelim McDermott
Oversettelse: Are Kalvø
I rollene: Espen Beranek Holm, Vidar Magnussen, Marie Blokhus, Jan Martin Johnsen, Marianne Krogh, Unn Vibeke Hol, Ingunn B. Øyen, Jon Bleiklie Devik, Kristin Grue, Niklas Gundersen.
Regi: Erik Ulfsby
Scenografi: Arne Nøst
Koreografi: Belinda Braza
Kostymer: Ingrid Nylander
Musikk: The Tiger Lillies
Θ Θ Θ Θ Θ
Scenografi: Arne Nøst
Koreografi: Belinda Braza
Kostymer: Ingrid Nylander
Musikk: The Tiger Lillies
Θ Θ Θ Θ Θ
Fra venstre: Ingunn Øyen, Vidar Magnussen og Marianne Krogh.
Det Norske Teatret kliner til denne høsten med noe så orginalt som en skrekk/kommedie/musical. Et stykke som opprinnelig skulle opp i 2011, men som av respekt for 22.Juli tragedien ble utsatt til denne høsten. Kanskje med god grunn. Stykket et nemlig bassert på en tysk barnebok som går bokstavelig til verks med de voksnes oppdragelsespropaganda av typen: Spiser du ikke maten din sulter du vekk. Ikke lek med fyrstikker, du kan brenne opp. osv... I dagens overbeskyttende samfunn hvor bomullsbarna ikke skal utsettes for noe som er forbundet med risiko og fare er det nesten ironisk og se hvordan Shockheaded Peter setter fingeren på akkurat det motsatte. Her brenner du bokstavelig talt opp om du leker med fyrstikker. Her flyr du faktisk avgårde om du går ut i ruskevær. Jeg kan se redselen for å virke støtende etter en nasjon tragedie. Det var klokt å vente til 2013.
Men hva får vi egentlig servert denne kvelden da? Jo, en overskuddsproudksjon som treffer. Som fenger. Som underholder. Som brilijerer. Som strutter. Som morer. Det er ikke noen stor gjennomgående handling å snakke om, annet enn det overhengende temaet hører man ikke på voksne får det konsekvenser. Vi får tilslutt presentert en flåsete replikk om ikke noen av publikummerne også har noe grums under plankene hjemme, slik stykkets to gjennomgående foreldrekarakterer har, og med det ærkjenner forestillingen selv at dette ikke er ment som en teaterkveld med store læresetninger og dyp moral. På glimrende vis greier Vidar Magnussen å ro oss ut av teateret med tanken om at, jaja, må alt ha en mening da? Og jeg velger å svare at nei, det må ikke det. Shockheaded Peter treffer perfekt!
Espen Beranek Holm synger overbevisende bra og er stykkets syngende forteller som overlapper Vidar Magnussens cirkusdirektørlignende karakter som driver oss igjennom kvelden. Begge når meg helt på bakre rad, og begge bærer store deler av stykket. Allikevel hadde de vært ingenting om det ikke hadde vært for det formidable emsemble de har med seg! Jeg vil spesielt nevne Marie Blokhus som er tilstede hele veien igjennom i alt fra sin rolle som klokke til guttunge. Jan Martin Johnsen som sammen med Blokhus viser kroppsbeherskelse av dimensjoner. Hele ensemblet er sammen med på å løfte dette til en av høstens teaterhøydepunkter. Så gjelder også får bandet.
Musikken er drivkraften i forestillingen, og med et bølgeblikk aktig sigøyneruttrykk som kan minne om en blanding av Katzenjammer og Kaizers Orchestra, får vi se en musical stippet for alle mulige broadway klisjeer. Musikkteateret er spennende igjen! Jeg føler jeg nesten er på en Brecht/Weill forestilling jeg aldri før har lest eller sett! En etterlengtet forestilling uten de gamle klisjeene. Så gjelder også for bruk av scenerom og kostymer som på mesterligvis gjøre forestillingen komplett og underbygger tekst og regi. For regissør Erik Ulfsby må utvilsomt ha hatt en solid visuell idè fra starten av. Forestillingen er nemlig for komplett til at påfunnene skulle ha dukket opp på veien.
Men hva får vi egentlig servert denne kvelden da? Jo, en overskuddsproudksjon som treffer. Som fenger. Som underholder. Som brilijerer. Som strutter. Som morer. Det er ikke noen stor gjennomgående handling å snakke om, annet enn det overhengende temaet hører man ikke på voksne får det konsekvenser. Vi får tilslutt presentert en flåsete replikk om ikke noen av publikummerne også har noe grums under plankene hjemme, slik stykkets to gjennomgående foreldrekarakterer har, og med det ærkjenner forestillingen selv at dette ikke er ment som en teaterkveld med store læresetninger og dyp moral. På glimrende vis greier Vidar Magnussen å ro oss ut av teateret med tanken om at, jaja, må alt ha en mening da? Og jeg velger å svare at nei, det må ikke det. Shockheaded Peter treffer perfekt!
Espen Beranek Holm synger overbevisende bra og er stykkets syngende forteller som overlapper Vidar Magnussens cirkusdirektørlignende karakter som driver oss igjennom kvelden. Begge når meg helt på bakre rad, og begge bærer store deler av stykket. Allikevel hadde de vært ingenting om det ikke hadde vært for det formidable emsemble de har med seg! Jeg vil spesielt nevne Marie Blokhus som er tilstede hele veien igjennom i alt fra sin rolle som klokke til guttunge. Jan Martin Johnsen som sammen med Blokhus viser kroppsbeherskelse av dimensjoner. Hele ensemblet er sammen med på å løfte dette til en av høstens teaterhøydepunkter. Så gjelder også får bandet.
Musikken er drivkraften i forestillingen, og med et bølgeblikk aktig sigøyneruttrykk som kan minne om en blanding av Katzenjammer og Kaizers Orchestra, får vi se en musical stippet for alle mulige broadway klisjeer. Musikkteateret er spennende igjen! Jeg føler jeg nesten er på en Brecht/Weill forestilling jeg aldri før har lest eller sett! En etterlengtet forestilling uten de gamle klisjeene. Så gjelder også for bruk av scenerom og kostymer som på mesterligvis gjøre forestillingen komplett og underbygger tekst og regi. For regissør Erik Ulfsby må utvilsomt ha hatt en solid visuell idè fra starten av. Forestillingen er nemlig for komplett til at påfunnene skulle ha dukket opp på veien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar