Anmeldelse: Diktator mot dikter

Diktator mot Dikter - Av John Hodge
Nationaltheateret, Hovedscenen
Fredag 11. Januar 2013

I Rollene: Nils Ole Oftebro, Henrik Mestad, Erik Hivju, Per Frich, Per Christian Ellefsen, Heide Goldmann, Jan Hårstad, Tone Danielsen, Bernhard Arnø, Nils Mulvik, Henrik Horge, Ine Jansen, Anne Marie Ottesen.
Regi: Kjetil Bang-Hansen
Scenografi / Kostymer: John-Kristian Alsaker

Θ Θ Θ 

Nils Ole Oftebro som Josef Stalin, Diktatoren. Foto: Nationaltheateret

I kveld, 12.01.12, er det Norgespremiere på stykket "Diktator mot Dikter" på Nationaltheateret. Stykket er vårsesongens første premiere på hovedscenen, og i salen sitter bransjefolk av ulikt slag. Forventingene er skrudd høyt opp. Store navn på scenen, store navn bak scenen. Stykket ble dessuten vinner av den prestisjefylte The Oliver Award  i London i 2012 for beste nye stykke etter å ha gått sin seiersgang på Royal National Theatre. Det skulle med andre ord være duket for en festaften i hovedstadens praktverk av en storstue. Så skjedde beklageligvis ikke.

Det skal sies at denne anmeldelsen er basert på en generalprøve, og noen tilpasninger vil sikkert vært gjort før kveldens norgespremiere, men i bunn og grunn er det historien som for meg fremstår som forestillingens store svakhet. Hvorfor ? Hvorfor fortelle den? Er det spørsmålet om yttringsfrihet som blir satt på prøve? Hvor langt skal man gå for sine egen meninger, og hvor langt er man villig til å gå for karriere og prestisje? Hvor mange kameler er man villig til  å svelge? Etter min oppfatning nokså lunkne tematiske valg i en noe kjedelig kontekst. Joda, ideen i seg selv er god; Sett Stalins favoritt dikter til å skrive et stykke om Stalin selv i fødselsdagspresang til ham, og la de to møtes til diskusjon og debatt. Vi blir altså kjent med en Stalin som ikke fremstår som kaldblodig og med kampklare never, men som en mann med både empati, følelser og øye for kunst. 

Desverre blir det hele nokså forutsigbart. Dessuten legges det opp til en standard scenografi, tegnet og konstruert av regissør Bang-Hansens faste høyre hånd, John-Kristian Alsaker, som står på stedet hvil hele stykket igjennom. I utganspunktet greit. Men scenene som veksler mellom undergrundskontoret til Stalin og Dikterens stuebord hjemme i sin egen leilighet flipper fram og tilbake i en rytme som gjør det hele tidvis kjedelig og svært forutsigbart. Visuelt sett er det klasse over Alsakers jobb, det blir bare litt for stillistisk for to og en halv time.

Noe som redder kvelden fra å bli evigvarende og trørr er den fabelaktige skuespillerkunsten som leveres fra scenen. Nils Ole Oftebro trer herved inn i rollen som Nationaltheaterets grand old man. For en ener. Hans arbeid er ut i fingerspissene. Tilstedeværelse, tekstføring, ja hele pakka. Dessuten ligner han usedvanlig godt på Stalin selv, og det utbrytes et aldri så lite gisp gjennom salen da Oftebro trer inn på scenen for første gang og bruker sin dype bass så han får lysekronen oppunder englemaleriene i teatres sal til å dirre. Henrik Mestad står ikke på noen måte tilbake. I rollen som den unge dikteren Mikhail Bulgakov leverer han nok en solid prestasjon. Oftebro og Mestads samspill er til tider gnistrende, og særlig gjorde scenen hvor bøndens korn diskuteres inntrykk. Per Christian Ellefsen gjør en god karakter ut av legen som frembringer mye av latteren denne kvelden, og Jan Hårstads røst er en fryd. Erik Hivju blir tidvis litt for seig i sine replikkvekslinger, og det er ofte her scenene drøyer ut og jeg synker ned i den røde fløyelen igjen, men det er ikke tvil om Hivjus autoritet og skarphet.

Det var altså ikke noen stor aften på Nationaltheateret i kveld. Men jeg håper forestillingen får et noe høyere tempo utover spilleperioden, så vil den kanskje holde flere med på lasset lenger. For det er uten tvil et ensemble i storform. Det blir bare for langtekkelig, forutsigbart og meningsløst.