Les Miserables The Movie
Etter Victor Hugos roman.
Musikk: Claude-Michel Scönberg
Coloseum Kino
Lørdag 19. Januar 2013
Etter Victor Hugos roman.
Musikk: Claude-Michel Scönberg
Coloseum Kino
Lørdag 19. Januar 2013
I Rollene: Anne Hathaway, Hugh Jackman, Russel Crowe, Amanda Seyfried, Helena Bonham Carter, Sacha Baron Cohen m.f
Regi: Tom Hooper
Regi: Tom Hooper
Θ Θ Θ Θ Θ Θ
Anne Hathaway som Fantine og Hugh Jackman som Juan Valjuan
Det er en etterlengtet storfilm som nå endelig fikk sin premiere også her i landet. Ikke bare fordi den planlagte premieren i desember 2012 ble flyttet frem i tid pga en annen ikke ukjent storfilm med navn Hobbiten, men også fordi den verdensberømte musikalen aldri før har blitt filmatisert. Victor Hugos gamle roman om "De Endelige" har vært filmatisert uttallige ganger, noen vellykkede, andre absolutt med forbedringspotensiale. Men musikalen som har gått sin seiersgang verden over siden premieren i Frankrike i 1980, og med London premiere i 1985 har latt vente på seg. Det var derfor gledelig å lese kunngjøringen for noen år tilbake om at prislønnede Tom Hooper (The Kings Speech) var i sammarbeid med musikalprodusent og rettighesthaver Cameron Mackintosh om å filmatisere musikalen i sin helhet.
Og for en film det har blitt! Tom Hooper har i likhet med så mange andre av oss et nokså klamt forhold til musikal på film. Så, hvorfor gi seg hen til et prosjekt av denne størrelsen? For det første; Les Miserables skiller seg ut fra ganske mange andre musikaler, og har en særstilling innen sjangeren. Musikken er orkestral og pompøs, ikke populistisk og hitskapende. Karakterene har dybde og utvikling igjennom år, og fremstår ikke som a4 modeller med enkle livsoppgaver. Det har i det hele tatt vært et svært vellykket prosjekt å omskape Victor Hugos roman til musikalscenen. Publikum har elsket den, og på West End har den gått non stop siden utpremieren i 1985. I motsetning til andre musikalfilmer har Hooper ikke spilt inn studio flotte soundtrack på forhånd, men istedet latt musikken bli styrt av skuespillerene, som får synge live på set i sitt eget tempo og med egen bestemt palering. På denne måten er det skuespilleriet som står i fokus, og ikke skjønnsangen som har preget sceneversjonene igjennom år. Ved at skuespillerne har fått styre volum og tempo selv, har man i etterkant lagt orkester oppå etter skuespillerens bestemmelser. Dette har ført til at skuespillerne får handle spontant og i situasjonen, og at spill ikke er forutbestemt etter bestemmelser i studio kanskje et halvt år i forveien. Jeg må berømme motet for denne måten å jobbe på! Det har vært svært vellykket!
For skuespillerne i dette ensemblet er i storform! De leverer i vært eneste bildet, og det skulle ikke forundre meg om det ligger en oscar i vente både til Hathaway og Jackman, filmens to absolutte enere. Anne Hathaway har kanskje aldri vært bedre, og viser virkelig vilket spenn hun har fra naiv prinsesse i prinsesse på prøve til catwoman i Batman, og nå som fattig prostituert i Les Miserables. Jeg tar av meg hatten!
Jackman er også stødig, og leverer en prestasjon kanskje over alt han tidligere har prestert på lerret. Avslutningsscenen mellom dem to er ingenting annet enn tårevåt og flott.
En noe annen Javert finner vi i Crowe, som brukte tre måneder hos sangpedagog i forkant av audition til rollen. Bare det faktum at Crowe oppsøker auditions er imponerende i seg selv, og sier litt om hvor mye disse rollene og denne filmen betyr også for skuespillere. Han fremstiller en noe mildere og nøytral Javert enn hva vi er vant med fra scenen, men har allikevel tyngden som trengs. Bonham Carter og Baron Cohen er også storslagne i filmens comic releef som krovertene Thenardiers. Av de unge må jeg spesielt få trekke frem Samantha Barks som Eponine. Hun har spilt rollen på scenen i to år nå, og brilierer også i lerretet. Sangmessig er hun kanskje av de beste, og nummeret On My Own er ved siden av Hathaways I Dreamed a Dream en av filmens høydepunkter når det kommer til solonumre.
Det er en vellykket produksjon, som kommer til å gå inn i historien som en av tidenes beste musikalfilmer noensinne. Et mesterstykke! Og selv om man fjernet et par av sangene fra sceneversjonen og la til en ny liten låt, er følelsen akkurat den samme hver gang ensemblet synger opp igjen Do You Heare The Pepole Sing for andre gang. Da reiser hårene seg, og tårene triller. Les Miserables skal være og er pompøs og vakker, også på film!
Og for en film det har blitt! Tom Hooper har i likhet med så mange andre av oss et nokså klamt forhold til musikal på film. Så, hvorfor gi seg hen til et prosjekt av denne størrelsen? For det første; Les Miserables skiller seg ut fra ganske mange andre musikaler, og har en særstilling innen sjangeren. Musikken er orkestral og pompøs, ikke populistisk og hitskapende. Karakterene har dybde og utvikling igjennom år, og fremstår ikke som a4 modeller med enkle livsoppgaver. Det har i det hele tatt vært et svært vellykket prosjekt å omskape Victor Hugos roman til musikalscenen. Publikum har elsket den, og på West End har den gått non stop siden utpremieren i 1985. I motsetning til andre musikalfilmer har Hooper ikke spilt inn studio flotte soundtrack på forhånd, men istedet latt musikken bli styrt av skuespillerene, som får synge live på set i sitt eget tempo og med egen bestemt palering. På denne måten er det skuespilleriet som står i fokus, og ikke skjønnsangen som har preget sceneversjonene igjennom år. Ved at skuespillerne har fått styre volum og tempo selv, har man i etterkant lagt orkester oppå etter skuespillerens bestemmelser. Dette har ført til at skuespillerne får handle spontant og i situasjonen, og at spill ikke er forutbestemt etter bestemmelser i studio kanskje et halvt år i forveien. Jeg må berømme motet for denne måten å jobbe på! Det har vært svært vellykket!
For skuespillerne i dette ensemblet er i storform! De leverer i vært eneste bildet, og det skulle ikke forundre meg om det ligger en oscar i vente både til Hathaway og Jackman, filmens to absolutte enere. Anne Hathaway har kanskje aldri vært bedre, og viser virkelig vilket spenn hun har fra naiv prinsesse i prinsesse på prøve til catwoman i Batman, og nå som fattig prostituert i Les Miserables. Jeg tar av meg hatten!
Jackman er også stødig, og leverer en prestasjon kanskje over alt han tidligere har prestert på lerret. Avslutningsscenen mellom dem to er ingenting annet enn tårevåt og flott.
En noe annen Javert finner vi i Crowe, som brukte tre måneder hos sangpedagog i forkant av audition til rollen. Bare det faktum at Crowe oppsøker auditions er imponerende i seg selv, og sier litt om hvor mye disse rollene og denne filmen betyr også for skuespillere. Han fremstiller en noe mildere og nøytral Javert enn hva vi er vant med fra scenen, men har allikevel tyngden som trengs. Bonham Carter og Baron Cohen er også storslagne i filmens comic releef som krovertene Thenardiers. Av de unge må jeg spesielt få trekke frem Samantha Barks som Eponine. Hun har spilt rollen på scenen i to år nå, og brilierer også i lerretet. Sangmessig er hun kanskje av de beste, og nummeret On My Own er ved siden av Hathaways I Dreamed a Dream en av filmens høydepunkter når det kommer til solonumre.
Det er en vellykket produksjon, som kommer til å gå inn i historien som en av tidenes beste musikalfilmer noensinne. Et mesterstykke! Og selv om man fjernet et par av sangene fra sceneversjonen og la til en ny liten låt, er følelsen akkurat den samme hver gang ensemblet synger opp igjen Do You Heare The Pepole Sing for andre gang. Da reiser hårene seg, og tårene triller. Les Miserables skal være og er pompøs og vakker, også på film!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar