Anmeldelse av DeLillos - Livet er en liten dings

DeLillos - Livet er en liten dings
Nationaltheateret - Hovedscenen
Torsdag 17.04.13

I rollene: Giske Armand, Marika Enstad, Andrine Sæther, Thorbjørn Harr, Eindride Eidsvold, Tom A. Haug, Ole Johan Skjelbred. + DeLillos.

Regi: Ole Anders Tandberg
Musikalsk ansvarlig: Lars Lillo Stenberg
scenografi: Erlend Birkeland

Θ Θ Θ Θ Θ

Fra Venstre: Giske Armand, Andrine Sæther, Tom A. Haug og Marika Enstad

"DeLillos - Livet er en liten dings", er blitt en liten dings av en forestilling. Det er vakkert, det er poetisk, det er skrullete, det er rart, det er ellevilt, det er flåsete, det er blodseriøst, det er alvor, det er ironi, det er humor, det er glede. Det er en rar liten dings av en forestilling jeg får servert på Nationaltheaterets hovedscene denne kvelden. Men for et inntrykk den gir! Så mange spørsmål den stillier. Og så utrolig gode tekster DeLillos egentlig har! Aller best kommer de frem som replikker skuespillerne imellom eller i monolog. Ofte forsvinner de mer i de musikalske innslagene av overdøvende musikk. Men skuespillerne prøver på mesterlig vis å lire av seg den ene låta snodigere enn den andre. Imponerende sangprestasjoner og fysisk kontroll over hele fjøla! Veldig morro å se fra et godt voksent ensemble. 

Høydepunktene denne kvelden er mange. Erlend Birkelands scenografi er nydelig. Thorbjørn Harrs monolog om pingvinprogrammet og forelskelsen som bare er et triks for å få oss til å få barn. Eindride Eidsvolds galskap i samspill med Marika Enstad. Tom A. Haugs naivitet. Andrine Sæther og Ole Johan Skjelbreds imponerende kyssescene, begge med en posjon galskp hele veien igjennom. Gisken Armands komiske talent strippet helt til skinnet i fremførelsen av sangen om at også hun en dag snart skal dø. Og ikke minst: DeLillos live. 

Vi følger tekstene, de snodige karakterene og musikken igjennom de fire årstidene, samtidig som karakterene beveger seg fra vugge til grav. Første akt er preget av salutt, fart og råskap, mens andre akt fremstår som noe mer dyster og baladepreget. Man kunne gjort som ABBA, som Beatles, Queen; Laget et musikal bassert på et bands verker. Gudskjelov har man bevart teatermagien, og brukt musikken og tekstene til DeLillos til å skape refleksjon og nerve på scenen, og ikke underholdning. De store spørsmålene om livet og døden, meningen med det hele, forelskelsen, sorgen... Er hjernen vår alene? Livet føltes ikke veldig mye mer meningsfullt etter to og en halv time med DeLillos, men så vet man at man har en felles bevissthet om hva livet egentlig er, også blir det kanskje mer meningsfullt alikevel? Forestillingen evner iallefall å skape refleksjon blandt publikum. Den stiller spørsmål som jeg greier å ta med meg ut av teaterlokalet og inn på trikken. Ole Anders Tandberg har greid den mesterlige teaterkunsten å skape en kollektiv refleksjon i salen.

Forestillingen kunne med fordel vært tightet litt inn, og særlig blir andre akt i drøyeste laget. Som avslutningsfilmen "Atter en Konge" i ringens Herre trilogien presterer den å å rulle opp slutt, etter slutt, etter slutt. Men ta turen og få med deg en liten godbit av en forestilling i Oslo om dagen. Så kanskje du også evner å se på livet som en liten rar dings.