Anmeldelse av Trassalderen

Trassalderen
Oslo Nye Teater - Centralteateret
Onsdag 15.04.13

I rollene: Gard Øyen, Anders Hatlo, Birgitte Victoria Svendsen, Sidsel Ryen, Eli Anne Linnestad, Janny Hoff Brekke, Sudhir Kumar Kohli, Helle Haugen, Per Tofte, Simon Hano Solhoff.

Regi: Lars Erik Holter 
Scenografi og kostyme: Leiko Fuseya
Masker: Birgit Haugå

Θ Θ Θ Θ Θ 

Anders Hatlo og Birgitte Victoria Svendsen

Lars Erik Holter har greid det igjen. Sist brillijerte han på Centralteateret med Superhelt 1 og 2. To fyrverkeri av noen forestillinger som lekte med sjanger, form og virkemidler. Desverre ble de ingen publikumsvinnere. Det var synd. Svært synd. For her hadde Centralteateret virkelig funnet noe forskende og interesant som man kanskje kunne bygge videre på. Denne oppsetningen derimot går tilbake til teateret slik vi kjenner det, men har beholt Holters særegne lekne stil, og skuespillerne får det over til salen på flott vis. Med en gjennomsnittsalder rundt pensjonisttilværelsen er det imponerende å se hvordan de oser over av spilleglede, og leverer med et beundringsverdig høyt energinivå hele veien igjennom. Jeg kan ikke si meg annet en imponert. 

Stykkets handling er nokså banal. Vi er på et slitent kommunalt eldrehjem hvor sorgen og tristheten bokstavligtalt trykkes nedover beboeren. Dagens høydepunkt er opplesing av dødsannonsene, forøvrig en svært original og morsom scene, og leggetiden er satt til før sola går ned. Ironisk nok er det pleierne som klager over trettheten, arbeidspresset og slitet. Da den nye beboeren Hugo ankommer settes det igang en revolusjon. Han greier å mobilisere slik at alle beboerne får dratt til Italia. Først og fremst for å oppsøke en av beboernes gamle venn, som til slutt viser seg å være en svært rørende og sår kjærlighetshistorie. Det hele er så originalt og lite klisjeefylt at på tross av stykkets mange logiske brister slutter man å tenke på hva som er drøm og hva som er virkelighet. Vi kjøper det for det det er... Og vi rives med i karakterenes små søte historier. 

Den enkle men effektfulle scenografien er med på å tydeliggjøre stykkets stemning, og skuespillerne får mye spillerom. De leverer karakterarbeid i toppklasse, og spiller hverandre gode. Dessuten kjenner den gjennomsnittlige publikumer seg svært igjen i mange av beskrivelsene av alderdommen, og stykket vinner dermed mye på gjenkjennelsen. Og for oss som sitter i salen uten selv å være pensjonister, ja vi får en sår påminner om å komme oss på besøk til besteforeldre oftere enn vi kanskje har gjort til nå. Stykket har med andre ord bred appell.  

Til høsten skal det opp igjen med ekstraforestillinger. Sikre deg billetter, for dette er verdt å få med seg!