Anmeldelse av Kaizers Orchestra

Kaizers Orchestra
Den Norske Opera
Onsdag 23. Januar 2013

Kaizers Orchestra med Kringkastingsorkesteret.

Θ Θ Θ Θ Θ Θ 

 I front: Janove Ottesen med band. Bak KORK, anført av dirigenten.

Det sies å være deres siste konserter som nå avholdes i Den Norske Opera for bandet fra Bryne. Etter en eventyrlig karriere fra starten i 2000 med pumpeorgel og skrapmetallyder avslutter de nå sine tretten år med en konsertutgave av deres siste storsatsning: Trilogien Violeta Violeta.

Trilogien har vært en stor suksess, og har solgt mer enn bandet kunne drømme om. Gradvis har Kaizers skapt seg et eget univers som får breie seg ut til sitt fulle i deres siste og tredje album i Violeta Violeta serien, hvor selveste Kringkastingsorkesteret er med å bygge opp under Kaizers klare image: Pompøsiteten. Storslagenheten. Og det er nok ikke tilfeldig at nettopp Operaen er valgt ut for kveldens anledning. Den matcher kanskje bedre enn noen annen scene. De får smykke seg i rød teaterfløyel, lysekroner, gull og finstas. Skrallebandet har hevdet seg, og spiller på alle mulige strenger.
Det hele fullbyrdes da et av Nasjonalballettens medlemmer kommer inn å danser til Kaizers toner.

Alt klaffer denne kvelden, og da teppet går opp for ekstra nummer og deres siste hit "Bagravelsespolka", er det elektrisk spenning i rommet. Og endelig skjedde det man hadde ventet på hele kvelden: Publikum reiste seg, og konsert ble nå en gang konsert. 

Anmeldelse av Disney On Ice: Let`s celebrate

Disney on ice: Let`s celebrate
Oslo spektrum
Søndag 20. Januar 2013

I Rollene: Ensemble fra hele verden

Θ Θ Θ Θ Θ  

Ensemblet

De er her igjen. Vært år, hver Januar, Disney on ice, i Oslo spektrum. Det er komserielt til tusen, det er en verdensberømt pengemaskin, men fy flate for et show som leveres. Fire i dager spiller de i Norge. Fire dager og åtte forestillinger. Da ligger man ikke på latsiden. Spektrum fylles opp av tusenvis av håpefulle barn og voksen. Det er fullt, som i tradisjon tro. Rundt hvert hjørne står det salgsboder med Disney effekter. Det være seg lamper, lykter, popcorn, sukkerspinn, capser, skjorter og mye mer. Det er enormt med fristelser til de små, og det er ikke rart konseptet er blitt en solid inntektskilde. De er verden over, turnerer i åtte team, med åtte ulike forestillinger, og er elsket over alt. 

Showet i år hadde premiere i USA i 2009. Hvert år settes et nytt show opp i statene, hvor det skal spilles i to år for fulle hus før det legger ut på verdensturnè. Dette er grunnen til at vi får et tre år "gammelt show" i vårt eget land. En skulle tro isdanserne er lei det hele. Men de lever med energi og presisjon i verdenstoppen, i til tider vanskelige kostymer, store fellesnumre, og til en norsk dubb de sannsynligvis ikke skjønner et bær av. Alle disse faktorene er imponerende i seg selv. 

Noe synd syns jeg showets nye tendens er, nemlig det at man shopper fra det beste av Disney, og at numrene kommer som separate temanumre. Tidligere gjorde man Disney filmene i sin helhet, og det ble nesten som en musical på is. Jeg savner å kunne få presentert Skjønnheten og udyret, Askepott, eller f.eks Den lille havfruen i sin helhet. Istedet dukker de opp i små glimt i et tema show med litt herfra og litt derfra.

Men uansett hvor stor pengemaskinen er, og uansett hvor komersielt man vil kalle showet så er det bare å lene seg tilbake i spektrums høye stolrader og nyte et spektakulert isshow i verdensklasse. For dette er underholdning på høyt nivå som er vel verdt pengene sine. Så er det jo ikke noen ulempe at man er disney elsker fra før. 

Anmeldelse: Les Miserables

Les Miserables The Movie
Etter Victor Hugos roman.
Musikk: Claude-Michel Scönberg
Coloseum Kino
Lørdag 19. Januar 2013

I Rollene: Anne Hathaway, Hugh Jackman, Russel Crowe, Amanda Seyfried, Helena Bonham Carter, Sacha Baron Cohen m.f
Regi: Tom Hooper

Θ Θ Θ Θ Θ Θ 

Anne Hathaway som Fantine og Hugh Jackman som Juan Valjuan 

Det er en etterlengtet storfilm som nå endelig fikk sin premiere også her i landet. Ikke bare fordi den planlagte premieren i desember 2012 ble flyttet frem i tid pga en annen ikke ukjent storfilm med navn Hobbiten, men også fordi den verdensberømte musikalen aldri før har blitt filmatisert. Victor Hugos gamle roman om "De Endelige" har vært filmatisert uttallige ganger, noen vellykkede, andre absolutt med forbedringspotensiale. Men musikalen som har gått sin seiersgang verden over siden premieren i Frankrike i 1980, og med London premiere i 1985 har latt vente på seg. Det var derfor gledelig å lese kunngjøringen for noen år tilbake om at prislønnede Tom Hooper (The Kings Speech) var i sammarbeid med musikalprodusent og rettighesthaver Cameron Mackintosh om å filmatisere musikalen i sin helhet.

Og for en film det har blitt! Tom Hooper har i likhet med så mange andre av oss et nokså klamt forhold til musikal på film. Så, hvorfor gi seg hen til et prosjekt av denne størrelsen? For det første; Les Miserables skiller seg ut fra ganske mange andre musikaler, og har en særstilling innen sjangeren. Musikken er orkestral og pompøs, ikke populistisk og hitskapende. Karakterene har dybde og utvikling igjennom år, og fremstår ikke som a4 modeller med enkle livsoppgaver. Det har i det hele tatt vært et svært vellykket prosjekt å omskape Victor Hugos roman til musikalscenen. Publikum har elsket den, og på West End har den gått non stop siden utpremieren i 1985. I motsetning til andre musikalfilmer har Hooper ikke spilt inn studio flotte soundtrack på forhånd, men istedet latt musikken bli styrt av skuespillerene, som får synge live på set i sitt eget tempo og med egen bestemt palering. På denne måten er det skuespilleriet som står i fokus, og ikke skjønnsangen som har preget sceneversjonene igjennom år. Ved at skuespillerne har fått styre volum og tempo selv, har man i etterkant lagt orkester oppå etter skuespillerens bestemmelser. Dette har ført til at skuespillerne får handle spontant og i situasjonen, og at spill ikke er forutbestemt etter bestemmelser i studio kanskje et halvt år i forveien. Jeg må berømme motet for denne måten å jobbe på! Det har vært svært vellykket!

For skuespillerne i dette ensemblet er i storform! De leverer i vært eneste bildet, og det skulle ikke forundre meg om det ligger en oscar i vente både til Hathaway og Jackman, filmens to absolutte enere. Anne Hathaway har kanskje aldri vært bedre, og viser virkelig vilket spenn hun har fra naiv prinsesse i prinsesse på prøve til catwoman i Batman, og nå som fattig prostituert i Les Miserables. Jeg tar av meg hatten!
Jackman er også stødig, og leverer en prestasjon kanskje over alt han tidligere har prestert på lerret. Avslutningsscenen mellom dem to er ingenting annet enn tårevåt og flott.
En noe annen Javert finner vi i Crowe, som brukte tre måneder hos sangpedagog i forkant av audition til rollen. Bare det faktum at Crowe oppsøker auditions er imponerende i seg selv, og sier litt om hvor mye disse rollene og denne filmen betyr også for skuespillere. Han fremstiller en noe mildere og nøytral Javert enn hva vi er vant med fra scenen, men har allikevel tyngden som trengs. Bonham Carter og Baron Cohen er også storslagne i filmens comic releef som krovertene Thenardiers. Av de unge må jeg spesielt få trekke frem Samantha Barks som Eponine. Hun har spilt rollen på scenen i to år nå, og brilierer også i lerretet. Sangmessig er hun kanskje av de beste, og nummeret On My Own er ved siden av Hathaways I Dreamed a Dream en av filmens høydepunkter når det kommer til solonumre.

Det er en vellykket produksjon, som kommer til å gå inn i historien som en av tidenes beste musikalfilmer noensinne. Et mesterstykke! Og selv om man fjernet et par av sangene fra sceneversjonen og la til en ny liten låt, er følelsen akkurat den samme hver gang ensemblet synger opp igjen Do You Heare The Pepole Sing for andre gang. Da reiser hårene seg, og tårene triller. Les Miserables skal være og er pompøs og vakker, også på film!

Anmeldelse: Diktator mot dikter

Diktator mot Dikter - Av John Hodge
Nationaltheateret, Hovedscenen
Fredag 11. Januar 2013

I Rollene: Nils Ole Oftebro, Henrik Mestad, Erik Hivju, Per Frich, Per Christian Ellefsen, Heide Goldmann, Jan Hårstad, Tone Danielsen, Bernhard Arnø, Nils Mulvik, Henrik Horge, Ine Jansen, Anne Marie Ottesen.
Regi: Kjetil Bang-Hansen
Scenografi / Kostymer: John-Kristian Alsaker

Θ Θ Θ 

Nils Ole Oftebro som Josef Stalin, Diktatoren. Foto: Nationaltheateret

I kveld, 12.01.12, er det Norgespremiere på stykket "Diktator mot Dikter" på Nationaltheateret. Stykket er vårsesongens første premiere på hovedscenen, og i salen sitter bransjefolk av ulikt slag. Forventingene er skrudd høyt opp. Store navn på scenen, store navn bak scenen. Stykket ble dessuten vinner av den prestisjefylte The Oliver Award  i London i 2012 for beste nye stykke etter å ha gått sin seiersgang på Royal National Theatre. Det skulle med andre ord være duket for en festaften i hovedstadens praktverk av en storstue. Så skjedde beklageligvis ikke.

Det skal sies at denne anmeldelsen er basert på en generalprøve, og noen tilpasninger vil sikkert vært gjort før kveldens norgespremiere, men i bunn og grunn er det historien som for meg fremstår som forestillingens store svakhet. Hvorfor ? Hvorfor fortelle den? Er det spørsmålet om yttringsfrihet som blir satt på prøve? Hvor langt skal man gå for sine egen meninger, og hvor langt er man villig til å gå for karriere og prestisje? Hvor mange kameler er man villig til  å svelge? Etter min oppfatning nokså lunkne tematiske valg i en noe kjedelig kontekst. Joda, ideen i seg selv er god; Sett Stalins favoritt dikter til å skrive et stykke om Stalin selv i fødselsdagspresang til ham, og la de to møtes til diskusjon og debatt. Vi blir altså kjent med en Stalin som ikke fremstår som kaldblodig og med kampklare never, men som en mann med både empati, følelser og øye for kunst. 

Desverre blir det hele nokså forutsigbart. Dessuten legges det opp til en standard scenografi, tegnet og konstruert av regissør Bang-Hansens faste høyre hånd, John-Kristian Alsaker, som står på stedet hvil hele stykket igjennom. I utganspunktet greit. Men scenene som veksler mellom undergrundskontoret til Stalin og Dikterens stuebord hjemme i sin egen leilighet flipper fram og tilbake i en rytme som gjør det hele tidvis kjedelig og svært forutsigbart. Visuelt sett er det klasse over Alsakers jobb, det blir bare litt for stillistisk for to og en halv time.

Noe som redder kvelden fra å bli evigvarende og trørr er den fabelaktige skuespillerkunsten som leveres fra scenen. Nils Ole Oftebro trer herved inn i rollen som Nationaltheaterets grand old man. For en ener. Hans arbeid er ut i fingerspissene. Tilstedeværelse, tekstføring, ja hele pakka. Dessuten ligner han usedvanlig godt på Stalin selv, og det utbrytes et aldri så lite gisp gjennom salen da Oftebro trer inn på scenen for første gang og bruker sin dype bass så han får lysekronen oppunder englemaleriene i teatres sal til å dirre. Henrik Mestad står ikke på noen måte tilbake. I rollen som den unge dikteren Mikhail Bulgakov leverer han nok en solid prestasjon. Oftebro og Mestads samspill er til tider gnistrende, og særlig gjorde scenen hvor bøndens korn diskuteres inntrykk. Per Christian Ellefsen gjør en god karakter ut av legen som frembringer mye av latteren denne kvelden, og Jan Hårstads røst er en fryd. Erik Hivju blir tidvis litt for seig i sine replikkvekslinger, og det er ofte her scenene drøyer ut og jeg synker ned i den røde fløyelen igjen, men det er ikke tvil om Hivjus autoritet og skarphet.

Det var altså ikke noen stor aften på Nationaltheateret i kveld. Men jeg håper forestillingen får et noe høyere tempo utover spilleperioden, så vil den kanskje holde flere med på lasset lenger. For det er uten tvil et ensemble i storform. Det blir bare for langtekkelig, forutsigbart og meningsløst. 

Anmeldelse: Blackbird

Blackbird - Av David Harrower - oversatt av Margunn Vikingstad
Riksteateret / Det norske teateret
Torsdag 10. Januar 2013

I Rollene: Marie Blokhus, Vidar Sandem
Regi: Kim Sørensen
Scenografi: Chrisander Brun
Kostyme: Katja Fredriksen 

Θ Θ Θ Θ Θ Θ

Foran Vidar Sandem, bak Marie Blokhus. 

Det er nesten ikke til å tro, Det Norske Teateret leverer igjen! Riktignok i sammarbeid med Riksteateret, men for anmelderen var denne nypremieren på teaterets faste Scene 3 et første møte med en tekst som går helt inn og rører ved sjela. Etter premieren i Nydalen 4. Oktober 2012 har forestillingen vært på turnè. Nå er den tatt opp igjen, og det med god grunn! 

Blackbird ble skrevet på bestilling til teaterfestivalen i Edinburgh, Scotland, i 2005. Dette ble Harrowers store gjennombrudd, og det av god grunn. Stykket åpner med en noe seig start som gir en følelse av at vi skal inn i nok et kopiert Fosse univers med korte avkappede linjer, repitisjoner og usammenhengende tekst. Men neida. Etter en noe treg start går stykket oppad og fram allerede fra scene 2. Det er rett og slett bare å lene seg bakover. 

Harrowers har tatt opp noe så skjeldent som ektefølt kjærlighet mellom en anntatt pedofil og en ungjente. Stykket åpner i det den 12 år gamle Una, Marie Blokhus, oppsøker sin mange år eldre barndomskjæreste Ray, Vidar Sandem, som voksen dame. Hun er nå blitt 28 år og krever svar. Svar på hvorfor han forlat henne den gangen de flyktet sammen i elskov og kjærlighet. Ray har nå skiftet navn, adresse og stiftet familie. Etter tapt rettsak ente han med 6 års fengsel, og har lite behov for å rippe opp i de gamle sårene. Stykkets styrke ligger i at Una, som sett utenifra var offeret som barn, fikk saken for retten, vant igjennom og nå har kommet for å fiske Ray tilbake. Samtidig forlanger hun at Ray skal erkjenne det faktum at det han gjorde var galt. Det at han kjørte fra henne den gangen de flyktet ødela livet hennes, og gjorde henne henvgjerrig. Ray på sin side kommer med en solid forklaring om en misforståelse. Han erkjenner sine handlinger for henne, men forsvarer de med gjensidig kjærlighet, og det hele ender ut i et håpløst tabubelagt kjærlighetsdrama. Skal man bryte nye bånd for å gå inn i gamle sår? Overvinner kjærligheten alt? Til og med alder? 

Vidar Sandem gjør et knakende godt comeback på scenen etter flere år som teatersjef på nettopp Det norske Teateret. Marie Blokhus er nåtidens store navn, og en fremmadstormende skuespiller med en lang karriere forann seg. Hennes arbeid er beundringsverdig, og hva de to sammen skaper på scenen er eksepsjonelt! Det er internasjonal klasse over hva Scene 3 presenterer denne kvelden. Vi mister aldri sympatien med Sandems karakter, noe som gjør stykket verdt å se. For historien om den pedofile som tilslutt får sin straff har vi sett før. Men dette er noe annet. Ektefølt kjærlighet som fastholdes av en mann som ikke kan noe annet enn å baklage, og som iallefall ikke godtar situasjonen for en psykopatisk handling av en galning er på en rar måte rørende. Når Blokhus`karakter til slutt tar intiativ til elskov er det interesant å se det er nettopp han som går før leken er i gang. 

Kim Sørensen har iscenesatt stykke på mesterlig måte. Og sammen med Scenograf Chrisander Brun får de frem essensen i stykket. Symbolikken i det slitne kontorlandskappet som gradvis brytes ned gir teksten et nytt nivå. Papirer som makuleres, fjes som kopieres og henges opp; de er alle forsterkere av Harrowers bunnsolide tekste; Gamle spor er vonde å face. Men kjærlighet er da kjærlighet? Eller? 

Anmeldelse: Halvbroren

Halfvbroren - Av Lars Saabye Christensen
NRK1 - TV Serie 8 episoder
Søndag 6.Januar 2013

I Rollene: Nicolai Cleve Broch, Agnes Kittelsen, Frank Kjosås, Marianne Nielsen, Ola G. Furuseth, Githa Nørby.
Regi: Per Olav Sørensen

Θ Θ Θ Θ Θ 

Øverst: Frank Kjosås, Nicolai Cleve Broch
Neders fra venstre: Ola G. Furuseth, Agnes Kittelsen, Githa Nørby, Marianne Nielsen, Mariann Hole, Jon Øigarden

Endelig! Tusen takk NRK. Tusen takk Saabye Christensen. Tusen takk Monster. Tusen takk Per Olav Sørensen. Endelig.

Etter en periode hvor norsk drama har vært oppe til diskusjon i landets kulturspalter både i aviser og på nett kom Halvbroren som et etterlengtet friskt pust. Den har nerve, den er smart, og har et ensemble i storform. Det er gøy å se norsk skuespillerelite (samt vår danske førstedame Nørby) breie seg ut med stor pensel på skjermen. De har karakter, de diksjonerer teksten ulikt norsk film og tv (Ære være lydteknikerne. For en jobb!) Og vanligvis kan dialektoverganger som Kittelsen og Øigarden presenterer for oss fremstå som halvveis og småkleint. Så er det ikke i dette tilfelle. Vi tror på de begge til gangs, og Øigardens karaktervalg i den nordnorske Arnold Nilsen er veldig riktig, og fungerer usedvanlig godt. Voldtekten av Mariann Holes karakter som halvbrødrenes mor er hjerteskjærende å se på. Hun fremstår som naken og ærlig, og leverer varer tatt ut av en dokumentarserie. G. Furuseth er et comic releef til serien og Nørby fra Danmark er intet annet enn fantastisk å følge. Allikevel er det en dame som får min største hyllest. Marianne Nielsen, hvor har du vært? I close up bildene spilles det i hver muskel, men det går aldri over til overspill. Øynene hennes forteller til tider mer enn ordene, og hun tilfører en kvalitet inn i serien som er etterlengtet i Norsk drama. Veldig bra!

Lenge har jeg sett Kjosås på teateret og ønsket meg han på skjermen. Her fikk jeg ønske oppfyllt, og mannen infrir. Det blir spennende å følge både han og Kleve Broch videre inn i serien. Arbeidet er bunnsolid.

Det skal ikke være lett å lage TV Drama i Norge. Og publikum er kresne. Når du i tillegg fronter serien som en av tidens dyreste blir forventningene også skrudd til deretter. Men pengene synes. I hvert bilde er det tydelig at produksjonen har hatt penger mellom fingrene. De troverdige tidsepokene er ikke kleine studioarbeider, men reelle og ekte. Så også for kostymene. Jeg gleder meg til å følge serien videre, og ser frem mot fire påfølgende episoder. Per Olav Sørensen; Jeg håper du blir værende i NRK DRAMA. Du trengs sårt. 

Anmeldelse: Folk og røvere i Kardemomme By

Folk og Røvere i Kardemomme By
Nationaltheateret, Hovedscenen
15. September 2012

I rollene: Mari Maurstad, Kai Remlov, Christian Skolmen, Henrik Horge, Christian Greger Strøm, Mariann Hole, Per Christian Ellefsen, Per Egil Aske,  M.f
Regi og Koreografi: Lisa Kent
Scenografi: Ingeborg Kvamme

Θ Θ Θ Θ

Jonathan: Barnhard Arnø, Jesper: Henrik Horge, Kasper: Christian Greger Strøm. Foto: Nationaltheateret

Hvorfor sette opp Kardemomme By hundre år etter Thorbjørn Egners død; Jo, det er en fantastisk fortelling, med et unikt univers, flotte karakterer og scenografi med stor S, dreiescene og det hele. Egners teaterstykker er ikke blitt noe så sjeldent som en barneteaterklassiker uten grunn. Joda, det er så visst Egner år i 2012, teateret gjør sikkert gode penger på forestillinger, fyller alle setene, setter hele ensembelet i sving osv, men i bunn og grunn er det er godt stykke teaterarbeid for barn, så jeg vil bare få på det rene at undertegnede ikke henger seg på debatten om hvorvidt Egner er utgått på dato. Spill Egner! La stadig nye barn oppdage hans univers! For det er sabla gode arbeider, og om du som voksenperson ser stykket for sjette gang, så husk at barna opplever det med nye øyne, og det er først og fremst de det spilles for.

Så gjelder også i Nationaltheaterets festforestilling for Egner i år. Det er på barnas premisser. Per Egil Aske spiller den lett naive og distrè politimesteren i egen Ivo Caprino stil, Mari Maurstad blir aldri for streng som Tante Sofie, Røverne er ikke skumle, og løven er bare morsom. Man ligger hele forestillingen igjennom og vaker i dette komfortable området, hvor skuespillernes svinger aldri får lov til å ta lengre kurver. Jeg skulle ønske jeg så mer svette på scenen. 

Musical regissør Lisa Kent har gjort en solid jobb. Noe av det musikalske uttrykket er freshet opp, skuespillerne får aktivt bruke orkesteret (som forøverig høres usedvanlig godt ut i Nationaltheaterest storstue i kveld.) også utenom sangene. Det lille som er av koreografi fungerer, men de mye omtalte West End / Broadway taktene Egner forestillingen visstnok skulle ha fått noen drypp av var det lite å skimte av. Egner setter selv standarden da hans fortellerstemme fra lydboken åpner og lukker ballet. Det er den vante Kardemomme By vi får servert. Ingeborg Kvamme har gjort få grep med scenografien som fremstår som nokså lik Egners vante univers, men med noen nye innskudd av klokketårn og diverse. Men sånn skal det da også være. 

Forestillingen har allikevel et potensiale til å løftes ytterligere: Røverne er splitter like. Hvor er de ulike karaktertrekkene mellom Kasper, Jesper og Jonathan? Når var det Kasper som var ikledd rosa og Jonathan som var ikledd blått? Ilustrasjonene fra boken er festet på barnas netthinne, og spørsmålene rullet raskt fra barn til forelder på benkene. De får med seg alt.
Veien fra røverhuset til Tante Sofies hus er plutselig blitt to meter? Det sparer kanskje tid, men er fryktelig illusjonsdrepende. Ensembelet fremstår til tider noe energiløst, og Kai Remlov fører Tobias i tårnet med alt for lite pondus og klokhet, og blir en noe skuffelse da det her også er brukt markedsstrategi med Espen Skjønberg. Ta det som et kompliment; du er ikke gammel nok Remlov.

Men barna koser seg. Jeg er sikker på skuespillerne til tider også koser seg. Det blir bare litt energiløst og kjedelig for en som har sett denne forestillingen tjue ganger før i andre utgaver. Men for å sitere meg selv; forestillingen er først og fremst for barna. Og der treffer Hanne Tømta blink på løftet sitt om barne- og ungdomsteater! Jeg gir blaffen i om det er utspilte Egner. Han var god! Keep on