Anmeldelse av Mugg

Mugg
Riksteateret - Tindved kulturhage, Verdalen
Fredag 15.11.2013

Av: Marit Tusvik

I rollene: Marit Tusvik, Marianne Krogness

Regi: Ellen Horn
Scenografi: Arne Farstad
Kostymer: Else Marie Bruun
Musikk: Kay Hartvigsen

Θ Θ Θ Θ 

Fra venstre: Marit Tusvik, Marianne Krogness. Foto: Riksteateret

Mugg av Marit Tusvik  hadde urpremiere på Den NationaleScene i Bergen i 1990. I år settes den Ibsenpris-vinnende teksten (1991) opp på nytt i regi av Riksteatret og teatersjef Ellen Horn.  

Riksteatret har gjort noe såpass spennende som å gå inn for å spille et slags ”dogmeteater”. Turneen skal foregå på formiddagstid og på mindre scener. Produksjonen skal være hjemmelaget (all design er altså signert husets folk:scenografi, kostyme, musikk, lys, lyd og regi) og lettreist.Dermed finner man denne fredagsettermiddagen cafeen utenfor storsalen i Tindved kulturhage, i Verdalen full av glade og ivrige pensjonister klare for matiné.

Riksteateret beskriver stykkets handling på sin hjemmeside påfølgende måte:

“Mugg er en sorgmunter komedie om to kvinner i 60-årenesom tvinges til å dele hotellrom i Moskva. Maggi og Irma er toulike personligheter med to uttrykksmåter, og de har det tilfelles at de ikke slutter å lengte og drømme. I dette kvikke,varme og underholdende stykket viser Marit Tusvik atdrømmer om pasjonert kjærlighet ikke opphører i voksenalder. I løpet av dagene i Moskva utvikles et vennskap mellomde to kvinnene når de avslører sannheten om sine liv forhverandre.”

Komediesjangeren etableres raskt idet de to damene trer innpå rommet (en utbrettbar, effektiv modul, enkel å reise påturné med) og tråkker hverandre på føttene hvorenn de prøverå legge fra seg kofferter og yttertøy. For meg begynner detderimot å skurre idet dialogen begynner. Teksten er god, menidet de to damene prøver å etablere en samtale forstår jeg sompublikumer hvor de vil med samtaler som går over hverandreog misforståelser i hva det egenelig snakkes om, det blir bareikke ordentlig morsomt. Prinsippet er morsomt, utførelsenikke fullt så god.

På denne måten blir begynnelsen av 1. akt en småseig affæresom jo har sine høydepunkter og motsetningene mellom den naive optimististen Maggi og den pessimistiske realisten Irmabyr på fine kontraster i spillet. Men det er noe uforløst overstemningen i salen. Vi vil le, men får ingen anledning til åslippe latteren løs før helt mot slutten av akten der de todamene kommer mer og mer overens og flasken med vin blirtommere og tommere.

På tross av humørtoppen ved slutten av 1. akt, begynner 2. aktlike seigt som første. Det tar litt tid å sveive i gang, men ikkelike lang som i akten før.

Det fremstår tydelig hvem Riksteatret har satset på sommålgruppe med denne forestillingen når jeg ser rundt meg Isalen. Den eldre garde er representert i større grad og de lerogså mer enn de yngre. Sånn sett kan man jo si atforestillingen er en suksess, men etter å ha sett forestillingersom f. eks Evig ung som treffer både de eldre og de yngre med sin humor, kunne jeg ønske Mugg favnet litt bredere.

Stort pluss for en “annerledes satsing” og lite minus foruforløst komedie blir min konkklusjon av 2013-versjonen avMugg.

Anmeldelse av Shockheaded Peter

Shockheaded Peter
Det norske teatret - Hovudscenen
Torsdag 12.09.2013

Av: Julian Crouch og Phelim McDermott
Oversettelse: Are Kalvø

I rollene: Espen Beranek Holm, Vidar Magnussen, Marie Blokhus, Jan Martin Johnsen, Marianne Krogh, Unn Vibeke Hol, Ingunn B. Øyen, Jon Bleiklie Devik, Kristin Grue, Niklas Gundersen.

Regi: Erik Ulfsby
Scenografi: Arne Nøst
Koreografi: Belinda Braza
Kostymer: Ingrid Nylander
Musikk: The Tiger Lillies

Θ Θ Θ Θ Θ 

Fra venstre: Ingunn Øyen, Vidar Magnussen og Marianne Krogh.

Det Norske Teatret kliner til denne høsten med noe så orginalt som en skrekk/kommedie/musical. Et stykke som opprinnelig skulle opp i 2011, men som av respekt for 22.Juli tragedien ble utsatt til denne høsten. Kanskje med god grunn. Stykket et nemlig bassert på en tysk barnebok som går bokstavelig til verks med de voksnes oppdragelsespropaganda av typen: Spiser du ikke maten din sulter du vekk. Ikke lek med fyrstikker, du kan brenne opp. osv... I dagens overbeskyttende samfunn hvor bomullsbarna ikke skal utsettes for noe som er forbundet med risiko og fare er det nesten ironisk og se hvordan Shockheaded Peter setter fingeren på akkurat det motsatte. Her brenner du bokstavelig talt opp om du leker med fyrstikker. Her flyr du faktisk avgårde om du går ut i ruskevær. Jeg kan se redselen for å virke støtende etter en nasjon tragedie. Det var klokt å vente til 2013.

Men hva får vi egentlig servert denne kvelden da? Jo, en overskuddsproudksjon som treffer. Som fenger. Som underholder. Som brilijerer. Som strutter. Som morer. Det er ikke noen stor gjennomgående handling å snakke om, annet enn det overhengende temaet hører man ikke på voksne får det konsekvenser. Vi får tilslutt presentert en flåsete replikk om ikke noen av publikummerne også har noe grums under plankene hjemme, slik stykkets to gjennomgående foreldrekarakterer har, og med det ærkjenner forestillingen selv at dette ikke er ment som en teaterkveld med store læresetninger og dyp moral. På glimrende vis greier Vidar Magnussen å ro oss ut av teateret med tanken om at, jaja, må alt ha en mening da? Og jeg velger å svare at nei, det må ikke det. Shockheaded Peter treffer perfekt!

Espen Beranek Holm synger overbevisende bra og er stykkets syngende forteller som overlapper Vidar Magnussens cirkusdirektørlignende karakter som driver oss igjennom kvelden. Begge når meg helt på bakre rad, og begge bærer store deler av stykket. Allikevel hadde de vært ingenting om det ikke hadde vært for det formidable emsemble de har med seg! Jeg vil spesielt nevne Marie Blokhus som er tilstede hele veien igjennom i alt fra sin rolle som klokke til guttunge. Jan Martin Johnsen som sammen med Blokhus viser kroppsbeherskelse av dimensjoner. Hele ensemblet er sammen med på å løfte dette til en av høstens teaterhøydepunkter. Så gjelder også får bandet.

Musikken er drivkraften i forestillingen, og med et bølgeblikk aktig sigøyneruttrykk som kan minne om en blanding av Katzenjammer og Kaizers Orchestra, får vi se en musical stippet for alle mulige broadway klisjeer. Musikkteateret er spennende igjen! Jeg føler jeg nesten er på en Brecht/Weill forestilling jeg aldri før har lest eller sett! En etterlengtet forestilling uten de gamle klisjeene. Så gjelder også for bruk av scenerom og kostymer som på mesterligvis gjøre forestillingen komplett og underbygger tekst og regi. For regissør Erik Ulfsby må utvilsomt ha hatt en solid visuell idè fra starten av. Forestillingen er nemlig for komplett til at påfunnene skulle ha dukket opp på veien.

Anmeldelse av Onkel Vanja

Onkel Vanja
Nationaltheateret - Hovedscenen
Mandag 17.06.13

Av: Anton Tsjekhov

I rollene: Anders Baasmo Christiansen, Øystein Røger, Sverre Anker Ousdal, Anneke von der Lippe, Stine Mari Fyrileiv, Kari Simonsen, Anders Mordal, Frøydis Armand.

Regi: Liv Ullmann
Scenografi: Milja Salovaara
Kostymer: Hans Petter Harboe
Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt 

Θ Θ Θ Θ Θ 

Anneke von der Lippe, Sverre Anker Ousdal, Anders Mordal

Det er deilig å se... Nationaltheateret under ledelse av Hanne Tømta velger endelig å sette opp en klassikker på klassikkervis. En etterlengtet post på teaterets reportoar igjennom noen år. Liv Ullmann har prestert å sette opp det teateret hun selv tror på. Et teater bassert på tekstens premisser fritt for påtrengte påstander og rammebetingelser teksten til en hver tid må skvises inn i. Her har man valgt en særdeles god, naken og tidløs scenografi, men som allikevel gir oss et umiddelbart klassisk inntrykk, og skaper en solid ramme for Tsjekhovs tekst. Det gjør at Ullmann og Co får nokså fritt spillerom til å la teksten drive handlingen frem. Dette er forestillingens største styrke! Og det er ikke kjedelig et sekund. Hvem skulle vel trodd...

Med noen få unntak brilijerer ensemblet. De aller fleste scenene spilles med stor tyngde og troverdighet, og er tidvis så godt spilt at en Heddajury kanskje ville notert enkelte bak øret...? Først og fremst vil jeg trekke frem kveldens birolle nr 1: Øystein Røger. Det er rett og slett gjennomført bra. Tekstforståelsen kommer frem til bakerste rad, og jeg mister aldri tankene hans. Dessuten evner han å skape en karakter med nyanser det ofte er vanskelig å fremstille på en så stor scene.
Birolle nr 2: Sverre Anker Ousdal. Autoriteten selv. Det er svært vellspilt, og med en tyngde som fyller teateret fra gulv til tak. Jeg blir rett og slett revet med. Det skal bli stort få sett Kong Lear med denne mannen på amfi til høsten. Jeg gleder meg.
Utover dette må jeg selvsagt nevne Anders Bassmo Christiansen for nok en glitrende gjennomført rolleprestasjon. Han er handlingens drivhjul, og blir en litt annerledes men desto sårere og på et vis mer menneskelig Onkel Vanja. Kari Simonsen og Frøydis Armand tilfører forestillingen autoritet og tyngde selv om deres karakterer ikke nødvendigvis er de mest fremtredende. Men vi får en påminnelse om at vi er på landets hovedscene med noen av landets fremste skuespillere i spissen, og det er deilig å både se og høre på.

De store spørsmålene som livet, den evige lykken, kjærligheten og vennskap drøftes igjennom forestillingen med forskjellige vinklinger. Man har tidvis evnet å skape arrangement som bryter med teksten, og som gir situasjonen et helt annet uttrykk. Eksepmelvis i scenen mellom Von der Lippe og Røger, hvor kartene skal vises frem og forklares. Veldig bra og veldig morsomt. Det trestemte russiske sjenkeinnslaget må også nevnes som et høydepunkt. Dog utenfor teksten, men verdt pengene i seg selv.

Det er ikke tvil om at hovedscenen på national kler klassiske russere. Vi er ikke mettet på langt nær!

Anmeldelse av Trassalderen

Trassalderen
Oslo Nye Teater - Centralteateret
Onsdag 15.04.13

I rollene: Gard Øyen, Anders Hatlo, Birgitte Victoria Svendsen, Sidsel Ryen, Eli Anne Linnestad, Janny Hoff Brekke, Sudhir Kumar Kohli, Helle Haugen, Per Tofte, Simon Hano Solhoff.

Regi: Lars Erik Holter 
Scenografi og kostyme: Leiko Fuseya
Masker: Birgit Haugå

Θ Θ Θ Θ Θ 

Anders Hatlo og Birgitte Victoria Svendsen

Lars Erik Holter har greid det igjen. Sist brillijerte han på Centralteateret med Superhelt 1 og 2. To fyrverkeri av noen forestillinger som lekte med sjanger, form og virkemidler. Desverre ble de ingen publikumsvinnere. Det var synd. Svært synd. For her hadde Centralteateret virkelig funnet noe forskende og interesant som man kanskje kunne bygge videre på. Denne oppsetningen derimot går tilbake til teateret slik vi kjenner det, men har beholt Holters særegne lekne stil, og skuespillerne får det over til salen på flott vis. Med en gjennomsnittsalder rundt pensjonisttilværelsen er det imponerende å se hvordan de oser over av spilleglede, og leverer med et beundringsverdig høyt energinivå hele veien igjennom. Jeg kan ikke si meg annet en imponert. 

Stykkets handling er nokså banal. Vi er på et slitent kommunalt eldrehjem hvor sorgen og tristheten bokstavligtalt trykkes nedover beboeren. Dagens høydepunkt er opplesing av dødsannonsene, forøvrig en svært original og morsom scene, og leggetiden er satt til før sola går ned. Ironisk nok er det pleierne som klager over trettheten, arbeidspresset og slitet. Da den nye beboeren Hugo ankommer settes det igang en revolusjon. Han greier å mobilisere slik at alle beboerne får dratt til Italia. Først og fremst for å oppsøke en av beboernes gamle venn, som til slutt viser seg å være en svært rørende og sår kjærlighetshistorie. Det hele er så originalt og lite klisjeefylt at på tross av stykkets mange logiske brister slutter man å tenke på hva som er drøm og hva som er virkelighet. Vi kjøper det for det det er... Og vi rives med i karakterenes små søte historier. 

Den enkle men effektfulle scenografien er med på å tydeliggjøre stykkets stemning, og skuespillerne får mye spillerom. De leverer karakterarbeid i toppklasse, og spiller hverandre gode. Dessuten kjenner den gjennomsnittlige publikumer seg svært igjen i mange av beskrivelsene av alderdommen, og stykket vinner dermed mye på gjenkjennelsen. Og for oss som sitter i salen uten selv å være pensjonister, ja vi får en sår påminner om å komme oss på besøk til besteforeldre oftere enn vi kanskje har gjort til nå. Stykket har med andre ord bred appell.  

Til høsten skal det opp igjen med ekstraforestillinger. Sikre deg billetter, for dette er verdt å få med seg! 

Anmeldelse av DeLillos - Livet er en liten dings

DeLillos - Livet er en liten dings
Nationaltheateret - Hovedscenen
Torsdag 17.04.13

I rollene: Giske Armand, Marika Enstad, Andrine Sæther, Thorbjørn Harr, Eindride Eidsvold, Tom A. Haug, Ole Johan Skjelbred. + DeLillos.

Regi: Ole Anders Tandberg
Musikalsk ansvarlig: Lars Lillo Stenberg
scenografi: Erlend Birkeland

Θ Θ Θ Θ Θ

Fra Venstre: Giske Armand, Andrine Sæther, Tom A. Haug og Marika Enstad

"DeLillos - Livet er en liten dings", er blitt en liten dings av en forestilling. Det er vakkert, det er poetisk, det er skrullete, det er rart, det er ellevilt, det er flåsete, det er blodseriøst, det er alvor, det er ironi, det er humor, det er glede. Det er en rar liten dings av en forestilling jeg får servert på Nationaltheaterets hovedscene denne kvelden. Men for et inntrykk den gir! Så mange spørsmål den stillier. Og så utrolig gode tekster DeLillos egentlig har! Aller best kommer de frem som replikker skuespillerne imellom eller i monolog. Ofte forsvinner de mer i de musikalske innslagene av overdøvende musikk. Men skuespillerne prøver på mesterlig vis å lire av seg den ene låta snodigere enn den andre. Imponerende sangprestasjoner og fysisk kontroll over hele fjøla! Veldig morro å se fra et godt voksent ensemble. 

Høydepunktene denne kvelden er mange. Erlend Birkelands scenografi er nydelig. Thorbjørn Harrs monolog om pingvinprogrammet og forelskelsen som bare er et triks for å få oss til å få barn. Eindride Eidsvolds galskap i samspill med Marika Enstad. Tom A. Haugs naivitet. Andrine Sæther og Ole Johan Skjelbreds imponerende kyssescene, begge med en posjon galskp hele veien igjennom. Gisken Armands komiske talent strippet helt til skinnet i fremførelsen av sangen om at også hun en dag snart skal dø. Og ikke minst: DeLillos live. 

Vi følger tekstene, de snodige karakterene og musikken igjennom de fire årstidene, samtidig som karakterene beveger seg fra vugge til grav. Første akt er preget av salutt, fart og råskap, mens andre akt fremstår som noe mer dyster og baladepreget. Man kunne gjort som ABBA, som Beatles, Queen; Laget et musikal bassert på et bands verker. Gudskjelov har man bevart teatermagien, og brukt musikken og tekstene til DeLillos til å skape refleksjon og nerve på scenen, og ikke underholdning. De store spørsmålene om livet og døden, meningen med det hele, forelskelsen, sorgen... Er hjernen vår alene? Livet føltes ikke veldig mye mer meningsfullt etter to og en halv time med DeLillos, men så vet man at man har en felles bevissthet om hva livet egentlig er, også blir det kanskje mer meningsfullt alikevel? Forestillingen evner iallefall å skape refleksjon blandt publikum. Den stiller spørsmål som jeg greier å ta med meg ut av teaterlokalet og inn på trikken. Ole Anders Tandberg har greid den mesterlige teaterkunsten å skape en kollektiv refleksjon i salen.

Forestillingen kunne med fordel vært tightet litt inn, og særlig blir andre akt i drøyeste laget. Som avslutningsfilmen "Atter en Konge" i ringens Herre trilogien presterer den å å rulle opp slutt, etter slutt, etter slutt. Men ta turen og få med deg en liten godbit av en forestilling i Oslo om dagen. Så kanskje du også evner å se på livet som en liten rar dings.

Anmeldelse av Oliver!

Oliver!
Oslo Nye Teater - Hovedscenen
Onsdag 03.04.13

I rollene: Som Oliver: Magnus Bjerke Hofgaard og Niels Halstensen Skåber.
Geir Kvarme, Mads Henning Jørgensen, Henriette Faye-Schjøll, Johannes Joner, Siw Anita Andersen, Karl Sundby, Randolf Walderhaug, Kari-Ann Grønsund, Bibi Nerheim, Tor Ivar Hagen, + stort ensemble. 

Regi: Ivar Tindberg
Musikalsk ledelse: Trond Lindheim
Koreografi: Jonas Digerud
Scenografi: Gjermund Andresen
Kostymedesign: Anette Werenskiold 

Θ Θ Θ Θ  

Geir Kvarme som Fagin, med guttene. Foto: Oslo Nye Teater

Jada, det er familieteater på høyt nivå Oslo Nye Teater serverer denne våren. I en ellers vanskelig tid rent polititsk for teateret, med innsparinger og bystyreavgjørelser om nedtrapping til prosjektteater er det friskt å se hvordan teateret selv går i helt motsatt retning og setter opp en svært påkostet forestilling i alle ledd. Og det synes.
Først og fremst er det to ting som blåser meg over ende denne kvelden:
Nummer 1: Scenografien er fantastisk, og fungerer tvers igjennom. Trekk går lekende lett opp og ned av taket, og stadig avsløres nye elementer. Man har tatt i bruk Oslo Nyes sceneheis som glir flott igjennom alle scenene og gir spesielt Fagins hule det magisk bortgjemte og undergrundsaktig preget den fortjener.
Nummer 2: Et live orkester som spiller med energi og trøkk. Feilfritt og nydelig! Trond Lindheim evner å dra opp stemingen i orkesteret på en helt spesiell måte. En ropende dirigent: Nydelig! 

På scenen blir vi presentert for Charles Dickens historie fra slummen i London anno 1800-tallet. Åpningsscenen på barnehjemmet er flott levert av en solid gjeng barn som setter standarden. Barnehjemmets bestyrer Her Buldre spilles på morsomt vis av Johannes Joner. Kanskje en av få som denne kvelden evner stort karakterspill uten at det faller igjennom som latterlig og dumt. Siw Anita Andersens Fru Skrulle blir til sammenligning alt for mye, og bikker over til revy/karikatur. Åpningsscenen mellom de to blir dessuten til tider flåsete, langtekkelig og flau å se på. Det er tydelig at regissør Ivar Tindberg har latt skuespillerne få spille ut scener med stor pensel og leke seg i karakterarbeidet, men man kunne med fordel knepet inn litt her og der, og finne tilbake litt av troverdigheten i karakterene som flere steder faller helt igjennom.
Men Siw Anita Andersen skal ha for mesterlig sangprestasjoner denne kvelden! Kanskje en av de beste. Veldig bra. 

Videre fraktes Oliver, denne kvelden spilt mesterlig av Niels Skåber, til kisteforhandlerne Herr og Fru Surbær. Og igjen presenteres vi for fjas, flåseri og karikatur. Karl Sundby og Kari-Ann Grønsund gjør et fint par, men opptrinnet blir desverre igjen revy, og faller igjennom for denne publikummer. Kronen på verket kommer da deres datter Charlotte og hennes kjæreste og læregutt Noah entrer scenen, presentert på en brulesk, pervers og frastøtende måte. I og for seg ikke feil, men igjen mister de all troverdighet og det blir revy med stor R. Jeg kunne heller ikke unnvære å se bestemoren ved siden av meg reagere med gapende munn i det Noah jokkende klemmer Charlotte inntill veggen. Hun gikk vel på familieforestilling med god tro.

Så møter vi Fagin. Herfra og ut spiller forestillingen seg opp flere hakk. Geir Kvarme gjør en solid jobb, og evner å beholde en sår autoritet som aldri mister troverdigheten. Godt gjort. En noe uvanelig skrøplig fremstilling av karakteren vil jeg riktignok si det er. Med bøyd rygg og seige ben ødelegger Kvarme kanskje noe for sitt ellers så veldig fysiske kroppsspråk, og jeg savnet kanskje litt mer av den spretne og lekne delen av Fagin. Men igjen; veldig bra. 

Henriette Faye-Schjøll som Nancy er kveldens høydepunkt. Briliant levert, med mesterlige sangprestasjoner verdt en Broadway musical. Kanskje burde NRK produsentene bak bygdeserien HJEM eller My Fair Lady gjengen på Folketeateret spurt denne jenta om hjelp, for hun evner noe som har lugget hos andre; nemlig å prate bredt med slang uten at det blir dumt å høre på. Vi kommer til å se mye av denne jenta i fremtiden.
Mads Henning Jørgensen er skummel som Bill Sikes og blir nok et friskt pust i forestillingen med tyngde og kraft. Solid levert. Og veldig bra. Sammen med Faye-Schjøll utgjør de et godt par. 

Helt til slutt vil jeg også trekke frem Randolf Walderhaug som aldri mister bakkekontakten og blir den trygge, varme Herr Brun som tar til seg Oliver i andre akt. Dette er viktig for at vi skal heie på Oliver Twists fremtid, og ønske ham et kjærlighetsfullt liv sammen med gode Herr Brun. Walderhaug fremstår som godheten selv og blir et trygt holdepunkt igjennom forestillingen. 

Alt i alt lå det meste til rette for en fulltreffer på Oslo Nye denne våren; Et orkester i storform, en scenografisk lekkerbisken av en opplevelse, kostymedesign på høyt nivå og en spilleglad gjeng barn håndplukket igjennom lange auditions. Desverre blir det revy, karikatur og flåseri på flere plan som er med på trekke denne forestillingen ned. Dessuten blir jeg flere ganger sittende å tenke på om enkelte i det godt voksne ensemblet kjeder seg på scenen? 

Dra til Oslo Nye Teater og døm selv. Det blir uansett en fantastisk opplevelse for den gjevne familie, og jeg er sikker på mange koser seg med denne oppsetningen. For undertegnede falt den desverre litt igjennom. 

Anmeldelse av My fair lady

My Fair Lady
Folketeateret
Lørdag 02.02.13

I rollene: Kåre Conradi, Nina Hammarklev, Mari Maurstad, Dennis Storhøi, Lise Fjellstad, Inger Teien, Finn Schau mm.

Regi: Svein Sturla Hungnes 
Musikalsk ansvarlige: Atle Halstensen
Koreografi: Marianne Aamodt

Θ Θ Θ Θ  

 Kåre Conradi og Nina Hammarklev.

De er på god vei til å regjere det private musikaltilbudet i Norges hovedstad om dagen, produksjonsselskapet Scenekvelder. 
Selskapet står bak denne vinterens oppsetting av My Fair Lady på ærverdige Folketeateret, og presenterer i sitt program en slagplan for det kommende året med premiere på både Annie (høsten 2013 folketeateret), Pippi (høsten 2013 Christiania teater ), og Shrek The musical (Vinteren 2014 Folketeateret.) Ambisiøst skriver de: Spørsmålet skal ikke være om det går noe på Folketeateret, men hva som går på folketeateret. Det er deilig å se denne offensive holdningen fra et privat produksjonsselskap som er med på å skape jobber og forutsigbarhet for utøvere, samt berike tilbudet i Oslo med mer "feelgood" teater. Jeg gleder meg til å følge produksjonene som kommer.

Men tilbake til kveldens hedersgjest: My Fair Lady. Det er en påkostet forestilling fra A til Å. Så er også å forvente da man som publikummer runder 600 betalte kroner for en billett. Forventningene blir da skrudd opp deretter, og man møter kanskje noe mer forventningfull enn på en ordinær statlig støttet forestilling. Innfrir så forventningene? Tja.. Til en viss grad.

Kåre Conradi har en god stemme, både replikk og sang blir levert med brask og bram og han glir greit igjennom forestillingen med sin lett kombinerte autoritet og avslappethet. Med hendene i lommene valser han igjennom forestillingene kanskje litt for enkelt. Jeg skulle ønske jeg så mer viktighet i flere av situasjonene. Men en fin Mr. Higgins er han så absolutt. 
Per Frich støtter fint oppunder hans autoritet i den noe distré og komiske figuren Mr Pickering. Lise Fjeldstad er som alltid elegant, stødig og varm på scenen, men greier ikke helt å hente frem det komiske som ligger til utgangspunkt i rollen som Higgins mor. Her er potensialet større. Dennis Storhøi som gamle fyllik Doolitle er flott. Mulig har regissør Svein Sturla Hungnes gitt Storhøi litt for mye frihet til å "søle" til rollen, slik at noe replikk ofte kan gå vekk i litt for mye karakter. Men bevares, sangnumrene med denne mannen, samt ensemblet er musikalens høydepunkter, og gjør at den ikke faller helt sammen. Kanskje verdt pengene i seg selv. Allikevel savnes det live orkester, og det går ikke knirkefritt forbi at Atle Halstensens musikk, med et nesten discolignende lydbilde over seg, blir spilt av fra miksepulten og ut over det store annlegg. Dette låser på mange måter spillet, og gjør skuespillerne til autopiloter. Musikken har fått et nytt løft, og tar noen overraskende og tøffe vendinger. Men vi var nok mange som savnet Halstensens ledelse live i graven. 

Mari Maurstad. Hun er mye, hun er komisk, hun er flott! Det er imponerende av staben å se humoren i en karakter som Mrs Pearce, og at Maurstad har utnyttet dette til det fulle tilfører liv til enkelte scener som ellers ville vært noe langtekkelig og tørre. Veldig bra. Nina Hammarklev som Alicia Doolittle er nydelig. Her ligger mye jobb. Dessverre blir "gateversjonen" i 1 akt noe påtatt, men i 2.akt briljerer hun, og er nydelig å både se og høre på. Vi har ikke sett Hammarklev for siste gang. 

Musikalen er elsket verden over, og spilles til en hver tid rundt på vår lille jord. Det slår meg at historien, ikke ulikt musikaler forøvrig, blir noe enkel og banal. Og når historiens hovedkonflikt nr 1 løses like før vi går til pause, blir 2 akt uten nerve og spenning. Man kunne kanskje utnyttet det som evt måtte ligge av kjærlighetshistorie mellom Alicie og Mr Higgins noe mer, slik at vi kunne sitte ytterst på stolen også helt til teppet falt for siste gang. Men alt i alt, en solid feelgood forestilling, som vil høste fulle seter utover våren. Musikaler er allemannseie, og gir mange en mulighet til å gå i teateret som kanskje ikke finner turen dit sånn uten videre til daglig. Om nå Scenekvelder bare løser logistikken ved neste dobbeltforestilling, så vil publikum føle seg ivaretatt hele veien igjennom. For der var ting lite gjennomtenkt.