Anmeldelse av Onkel Vanja

Onkel Vanja
Nationaltheateret - Hovedscenen
Mandag 17.06.13

Av: Anton Tsjekhov

I rollene: Anders Baasmo Christiansen, Øystein Røger, Sverre Anker Ousdal, Anneke von der Lippe, Stine Mari Fyrileiv, Kari Simonsen, Anders Mordal, Frøydis Armand.

Regi: Liv Ullmann
Scenografi: Milja Salovaara
Kostymer: Hans Petter Harboe
Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt 

Θ Θ Θ Θ Θ 

Anneke von der Lippe, Sverre Anker Ousdal, Anders Mordal

Det er deilig å se... Nationaltheateret under ledelse av Hanne Tømta velger endelig å sette opp en klassikker på klassikkervis. En etterlengtet post på teaterets reportoar igjennom noen år. Liv Ullmann har prestert å sette opp det teateret hun selv tror på. Et teater bassert på tekstens premisser fritt for påtrengte påstander og rammebetingelser teksten til en hver tid må skvises inn i. Her har man valgt en særdeles god, naken og tidløs scenografi, men som allikevel gir oss et umiddelbart klassisk inntrykk, og skaper en solid ramme for Tsjekhovs tekst. Det gjør at Ullmann og Co får nokså fritt spillerom til å la teksten drive handlingen frem. Dette er forestillingens største styrke! Og det er ikke kjedelig et sekund. Hvem skulle vel trodd...

Med noen få unntak brilijerer ensemblet. De aller fleste scenene spilles med stor tyngde og troverdighet, og er tidvis så godt spilt at en Heddajury kanskje ville notert enkelte bak øret...? Først og fremst vil jeg trekke frem kveldens birolle nr 1: Øystein Røger. Det er rett og slett gjennomført bra. Tekstforståelsen kommer frem til bakerste rad, og jeg mister aldri tankene hans. Dessuten evner han å skape en karakter med nyanser det ofte er vanskelig å fremstille på en så stor scene.
Birolle nr 2: Sverre Anker Ousdal. Autoriteten selv. Det er svært vellspilt, og med en tyngde som fyller teateret fra gulv til tak. Jeg blir rett og slett revet med. Det skal bli stort få sett Kong Lear med denne mannen på amfi til høsten. Jeg gleder meg.
Utover dette må jeg selvsagt nevne Anders Bassmo Christiansen for nok en glitrende gjennomført rolleprestasjon. Han er handlingens drivhjul, og blir en litt annerledes men desto sårere og på et vis mer menneskelig Onkel Vanja. Kari Simonsen og Frøydis Armand tilfører forestillingen autoritet og tyngde selv om deres karakterer ikke nødvendigvis er de mest fremtredende. Men vi får en påminnelse om at vi er på landets hovedscene med noen av landets fremste skuespillere i spissen, og det er deilig å både se og høre på.

De store spørsmålene som livet, den evige lykken, kjærligheten og vennskap drøftes igjennom forestillingen med forskjellige vinklinger. Man har tidvis evnet å skape arrangement som bryter med teksten, og som gir situasjonen et helt annet uttrykk. Eksepmelvis i scenen mellom Von der Lippe og Røger, hvor kartene skal vises frem og forklares. Veldig bra og veldig morsomt. Det trestemte russiske sjenkeinnslaget må også nevnes som et høydepunkt. Dog utenfor teksten, men verdt pengene i seg selv.

Det er ikke tvil om at hovedscenen på national kler klassiske russere. Vi er ikke mettet på langt nær!

Anmeldelse av Trassalderen

Trassalderen
Oslo Nye Teater - Centralteateret
Onsdag 15.04.13

I rollene: Gard Øyen, Anders Hatlo, Birgitte Victoria Svendsen, Sidsel Ryen, Eli Anne Linnestad, Janny Hoff Brekke, Sudhir Kumar Kohli, Helle Haugen, Per Tofte, Simon Hano Solhoff.

Regi: Lars Erik Holter 
Scenografi og kostyme: Leiko Fuseya
Masker: Birgit Haugå

Θ Θ Θ Θ Θ 

Anders Hatlo og Birgitte Victoria Svendsen

Lars Erik Holter har greid det igjen. Sist brillijerte han på Centralteateret med Superhelt 1 og 2. To fyrverkeri av noen forestillinger som lekte med sjanger, form og virkemidler. Desverre ble de ingen publikumsvinnere. Det var synd. Svært synd. For her hadde Centralteateret virkelig funnet noe forskende og interesant som man kanskje kunne bygge videre på. Denne oppsetningen derimot går tilbake til teateret slik vi kjenner det, men har beholt Holters særegne lekne stil, og skuespillerne får det over til salen på flott vis. Med en gjennomsnittsalder rundt pensjonisttilværelsen er det imponerende å se hvordan de oser over av spilleglede, og leverer med et beundringsverdig høyt energinivå hele veien igjennom. Jeg kan ikke si meg annet en imponert. 

Stykkets handling er nokså banal. Vi er på et slitent kommunalt eldrehjem hvor sorgen og tristheten bokstavligtalt trykkes nedover beboeren. Dagens høydepunkt er opplesing av dødsannonsene, forøvrig en svært original og morsom scene, og leggetiden er satt til før sola går ned. Ironisk nok er det pleierne som klager over trettheten, arbeidspresset og slitet. Da den nye beboeren Hugo ankommer settes det igang en revolusjon. Han greier å mobilisere slik at alle beboerne får dratt til Italia. Først og fremst for å oppsøke en av beboernes gamle venn, som til slutt viser seg å være en svært rørende og sår kjærlighetshistorie. Det hele er så originalt og lite klisjeefylt at på tross av stykkets mange logiske brister slutter man å tenke på hva som er drøm og hva som er virkelighet. Vi kjøper det for det det er... Og vi rives med i karakterenes små søte historier. 

Den enkle men effektfulle scenografien er med på å tydeliggjøre stykkets stemning, og skuespillerne får mye spillerom. De leverer karakterarbeid i toppklasse, og spiller hverandre gode. Dessuten kjenner den gjennomsnittlige publikumer seg svært igjen i mange av beskrivelsene av alderdommen, og stykket vinner dermed mye på gjenkjennelsen. Og for oss som sitter i salen uten selv å være pensjonister, ja vi får en sår påminner om å komme oss på besøk til besteforeldre oftere enn vi kanskje har gjort til nå. Stykket har med andre ord bred appell.  

Til høsten skal det opp igjen med ekstraforestillinger. Sikre deg billetter, for dette er verdt å få med seg!