Anmeldelse av DeLillos - Livet er en liten dings

DeLillos - Livet er en liten dings
Nationaltheateret - Hovedscenen
Torsdag 17.04.13

I rollene: Giske Armand, Marika Enstad, Andrine Sæther, Thorbjørn Harr, Eindride Eidsvold, Tom A. Haug, Ole Johan Skjelbred. + DeLillos.

Regi: Ole Anders Tandberg
Musikalsk ansvarlig: Lars Lillo Stenberg
scenografi: Erlend Birkeland

Θ Θ Θ Θ Θ

Fra Venstre: Giske Armand, Andrine Sæther, Tom A. Haug og Marika Enstad

"DeLillos - Livet er en liten dings", er blitt en liten dings av en forestilling. Det er vakkert, det er poetisk, det er skrullete, det er rart, det er ellevilt, det er flåsete, det er blodseriøst, det er alvor, det er ironi, det er humor, det er glede. Det er en rar liten dings av en forestilling jeg får servert på Nationaltheaterets hovedscene denne kvelden. Men for et inntrykk den gir! Så mange spørsmål den stillier. Og så utrolig gode tekster DeLillos egentlig har! Aller best kommer de frem som replikker skuespillerne imellom eller i monolog. Ofte forsvinner de mer i de musikalske innslagene av overdøvende musikk. Men skuespillerne prøver på mesterlig vis å lire av seg den ene låta snodigere enn den andre. Imponerende sangprestasjoner og fysisk kontroll over hele fjøla! Veldig morro å se fra et godt voksent ensemble. 

Høydepunktene denne kvelden er mange. Erlend Birkelands scenografi er nydelig. Thorbjørn Harrs monolog om pingvinprogrammet og forelskelsen som bare er et triks for å få oss til å få barn. Eindride Eidsvolds galskap i samspill med Marika Enstad. Tom A. Haugs naivitet. Andrine Sæther og Ole Johan Skjelbreds imponerende kyssescene, begge med en posjon galskp hele veien igjennom. Gisken Armands komiske talent strippet helt til skinnet i fremførelsen av sangen om at også hun en dag snart skal dø. Og ikke minst: DeLillos live. 

Vi følger tekstene, de snodige karakterene og musikken igjennom de fire årstidene, samtidig som karakterene beveger seg fra vugge til grav. Første akt er preget av salutt, fart og råskap, mens andre akt fremstår som noe mer dyster og baladepreget. Man kunne gjort som ABBA, som Beatles, Queen; Laget et musikal bassert på et bands verker. Gudskjelov har man bevart teatermagien, og brukt musikken og tekstene til DeLillos til å skape refleksjon og nerve på scenen, og ikke underholdning. De store spørsmålene om livet og døden, meningen med det hele, forelskelsen, sorgen... Er hjernen vår alene? Livet føltes ikke veldig mye mer meningsfullt etter to og en halv time med DeLillos, men så vet man at man har en felles bevissthet om hva livet egentlig er, også blir det kanskje mer meningsfullt alikevel? Forestillingen evner iallefall å skape refleksjon blandt publikum. Den stiller spørsmål som jeg greier å ta med meg ut av teaterlokalet og inn på trikken. Ole Anders Tandberg har greid den mesterlige teaterkunsten å skape en kollektiv refleksjon i salen.

Forestillingen kunne med fordel vært tightet litt inn, og særlig blir andre akt i drøyeste laget. Som avslutningsfilmen "Atter en Konge" i ringens Herre trilogien presterer den å å rulle opp slutt, etter slutt, etter slutt. Men ta turen og få med deg en liten godbit av en forestilling i Oslo om dagen. Så kanskje du også evner å se på livet som en liten rar dings.

Anmeldelse av Oliver!

Oliver!
Oslo Nye Teater - Hovedscenen
Onsdag 03.04.13

I rollene: Som Oliver: Magnus Bjerke Hofgaard og Niels Halstensen Skåber.
Geir Kvarme, Mads Henning Jørgensen, Henriette Faye-Schjøll, Johannes Joner, Siw Anita Andersen, Karl Sundby, Randolf Walderhaug, Kari-Ann Grønsund, Bibi Nerheim, Tor Ivar Hagen, + stort ensemble. 

Regi: Ivar Tindberg
Musikalsk ledelse: Trond Lindheim
Koreografi: Jonas Digerud
Scenografi: Gjermund Andresen
Kostymedesign: Anette Werenskiold 

Θ Θ Θ Θ  

Geir Kvarme som Fagin, med guttene. Foto: Oslo Nye Teater

Jada, det er familieteater på høyt nivå Oslo Nye Teater serverer denne våren. I en ellers vanskelig tid rent polititsk for teateret, med innsparinger og bystyreavgjørelser om nedtrapping til prosjektteater er det friskt å se hvordan teateret selv går i helt motsatt retning og setter opp en svært påkostet forestilling i alle ledd. Og det synes.
Først og fremst er det to ting som blåser meg over ende denne kvelden:
Nummer 1: Scenografien er fantastisk, og fungerer tvers igjennom. Trekk går lekende lett opp og ned av taket, og stadig avsløres nye elementer. Man har tatt i bruk Oslo Nyes sceneheis som glir flott igjennom alle scenene og gir spesielt Fagins hule det magisk bortgjemte og undergrundsaktig preget den fortjener.
Nummer 2: Et live orkester som spiller med energi og trøkk. Feilfritt og nydelig! Trond Lindheim evner å dra opp stemingen i orkesteret på en helt spesiell måte. En ropende dirigent: Nydelig! 

På scenen blir vi presentert for Charles Dickens historie fra slummen i London anno 1800-tallet. Åpningsscenen på barnehjemmet er flott levert av en solid gjeng barn som setter standarden. Barnehjemmets bestyrer Her Buldre spilles på morsomt vis av Johannes Joner. Kanskje en av få som denne kvelden evner stort karakterspill uten at det faller igjennom som latterlig og dumt. Siw Anita Andersens Fru Skrulle blir til sammenligning alt for mye, og bikker over til revy/karikatur. Åpningsscenen mellom de to blir dessuten til tider flåsete, langtekkelig og flau å se på. Det er tydelig at regissør Ivar Tindberg har latt skuespillerne få spille ut scener med stor pensel og leke seg i karakterarbeidet, men man kunne med fordel knepet inn litt her og der, og finne tilbake litt av troverdigheten i karakterene som flere steder faller helt igjennom.
Men Siw Anita Andersen skal ha for mesterlig sangprestasjoner denne kvelden! Kanskje en av de beste. Veldig bra. 

Videre fraktes Oliver, denne kvelden spilt mesterlig av Niels Skåber, til kisteforhandlerne Herr og Fru Surbær. Og igjen presenteres vi for fjas, flåseri og karikatur. Karl Sundby og Kari-Ann Grønsund gjør et fint par, men opptrinnet blir desverre igjen revy, og faller igjennom for denne publikummer. Kronen på verket kommer da deres datter Charlotte og hennes kjæreste og læregutt Noah entrer scenen, presentert på en brulesk, pervers og frastøtende måte. I og for seg ikke feil, men igjen mister de all troverdighet og det blir revy med stor R. Jeg kunne heller ikke unnvære å se bestemoren ved siden av meg reagere med gapende munn i det Noah jokkende klemmer Charlotte inntill veggen. Hun gikk vel på familieforestilling med god tro.

Så møter vi Fagin. Herfra og ut spiller forestillingen seg opp flere hakk. Geir Kvarme gjør en solid jobb, og evner å beholde en sår autoritet som aldri mister troverdigheten. Godt gjort. En noe uvanelig skrøplig fremstilling av karakteren vil jeg riktignok si det er. Med bøyd rygg og seige ben ødelegger Kvarme kanskje noe for sitt ellers så veldig fysiske kroppsspråk, og jeg savnet kanskje litt mer av den spretne og lekne delen av Fagin. Men igjen; veldig bra. 

Henriette Faye-Schjøll som Nancy er kveldens høydepunkt. Briliant levert, med mesterlige sangprestasjoner verdt en Broadway musical. Kanskje burde NRK produsentene bak bygdeserien HJEM eller My Fair Lady gjengen på Folketeateret spurt denne jenta om hjelp, for hun evner noe som har lugget hos andre; nemlig å prate bredt med slang uten at det blir dumt å høre på. Vi kommer til å se mye av denne jenta i fremtiden.
Mads Henning Jørgensen er skummel som Bill Sikes og blir nok et friskt pust i forestillingen med tyngde og kraft. Solid levert. Og veldig bra. Sammen med Faye-Schjøll utgjør de et godt par. 

Helt til slutt vil jeg også trekke frem Randolf Walderhaug som aldri mister bakkekontakten og blir den trygge, varme Herr Brun som tar til seg Oliver i andre akt. Dette er viktig for at vi skal heie på Oliver Twists fremtid, og ønske ham et kjærlighetsfullt liv sammen med gode Herr Brun. Walderhaug fremstår som godheten selv og blir et trygt holdepunkt igjennom forestillingen. 

Alt i alt lå det meste til rette for en fulltreffer på Oslo Nye denne våren; Et orkester i storform, en scenografisk lekkerbisken av en opplevelse, kostymedesign på høyt nivå og en spilleglad gjeng barn håndplukket igjennom lange auditions. Desverre blir det revy, karikatur og flåseri på flere plan som er med på trekke denne forestillingen ned. Dessuten blir jeg flere ganger sittende å tenke på om enkelte i det godt voksne ensemblet kjeder seg på scenen? 

Dra til Oslo Nye Teater og døm selv. Det blir uansett en fantastisk opplevelse for den gjevne familie, og jeg er sikker på mange koser seg med denne oppsetningen. For undertegnede falt den desverre litt igjennom.