My Fair Lady
Folketeateret
Lørdag 02.02.13
Folketeateret
Lørdag 02.02.13
I rollene: Kåre Conradi, Nina Hammarklev, Mari Maurstad, Dennis Storhøi, Lise Fjellstad, Inger Teien, Finn Schau mm.
Regi: Svein Sturla Hungnes
Musikalsk ansvarlige: Atle Halstensen
Koreografi: Marianne Aamodt
Musikalsk ansvarlige: Atle Halstensen
Koreografi: Marianne Aamodt
Θ Θ Θ Θ
De er på god vei til å regjere det private musikaltilbudet i Norges hovedstad om dagen, produksjonsselskapet Scenekvelder.
Selskapet står bak denne vinterens oppsetting av My Fair Lady på ærverdige Folketeateret, og presenterer i sitt program en slagplan for det kommende året med premiere på både Annie (høsten 2013 folketeateret), Pippi (høsten 2013 Christiania teater ), og Shrek The musical (Vinteren 2014 Folketeateret.) Ambisiøst skriver de: Spørsmålet skal ikke være om det går noe på Folketeateret, men hva som går på folketeateret. Det er deilig å se denne offensive holdningen fra et privat produksjonsselskap som er med på å skape jobber og forutsigbarhet for utøvere, samt berike tilbudet i Oslo med mer "feelgood" teater. Jeg gleder meg til å følge produksjonene som kommer.
Men tilbake til kveldens hedersgjest: My Fair Lady. Det er en påkostet forestilling fra A til Å. Så er også å forvente da man som publikummer runder 600 betalte kroner for en billett. Forventningene blir da skrudd opp deretter, og man møter kanskje noe mer forventningfull enn på en ordinær statlig støttet forestilling. Innfrir så forventningene? Tja.. Til en viss grad.
Kåre Conradi har en god stemme, både replikk og sang blir levert med brask og bram og han glir greit igjennom forestillingen med sin lett kombinerte autoritet og avslappethet. Med hendene i lommene valser han igjennom forestillingene kanskje litt for enkelt. Jeg skulle ønske jeg så mer viktighet i flere av situasjonene. Men en fin Mr. Higgins er han så absolutt.
Per Frich støtter fint oppunder hans autoritet i den noe distré og komiske figuren Mr Pickering. Lise Fjeldstad er som alltid elegant, stødig og varm på scenen, men greier ikke helt å hente frem det komiske som ligger til utgangspunkt i rollen som Higgins mor. Her er potensialet større. Dennis Storhøi som gamle fyllik Doolitle er flott. Mulig har regissør Svein Sturla Hungnes gitt Storhøi litt for mye frihet til å "søle" til rollen, slik at noe replikk ofte kan gå vekk i litt for mye karakter. Men bevares, sangnumrene med denne mannen, samt ensemblet er musikalens høydepunkter, og gjør at den ikke faller helt sammen. Kanskje verdt pengene i seg selv. Allikevel savnes det live orkester, og det går ikke knirkefritt forbi at Atle Halstensens musikk, med et nesten discolignende lydbilde over seg, blir spilt av fra miksepulten og ut over det store annlegg. Dette låser på mange måter spillet, og gjør skuespillerne til autopiloter. Musikken har fått et nytt løft, og tar noen overraskende og tøffe vendinger. Men vi var nok mange som savnet Halstensens ledelse live i graven.
Mari Maurstad. Hun er mye, hun er komisk, hun er flott! Det er imponerende av staben å se humoren i en karakter som Mrs Pearce, og at Maurstad har utnyttet dette til det fulle tilfører liv til enkelte scener som ellers ville vært noe langtekkelig og tørre. Veldig bra. Nina Hammarklev som Alicia Doolittle er nydelig. Her ligger mye jobb. Dessverre blir "gateversjonen" i 1 akt noe påtatt, men i 2.akt briljerer hun, og er nydelig å både se og høre på. Vi har ikke sett Hammarklev for siste gang.
Musikalen er elsket verden over, og spilles til en hver tid rundt på vår lille jord. Det slår meg at historien, ikke ulikt musikaler forøvrig, blir noe enkel og banal. Og når historiens hovedkonflikt nr 1 løses like før vi går til pause, blir 2 akt uten nerve og spenning. Man kunne kanskje utnyttet det som evt måtte ligge av kjærlighetshistorie mellom Alicie og Mr Higgins noe mer, slik at vi kunne sitte ytterst på stolen også helt til teppet falt for siste gang. Men alt i alt, en solid feelgood forestilling, som vil høste fulle seter utover våren. Musikaler er allemannseie, og gir mange en mulighet til å gå i teateret som kanskje ikke finner turen dit sånn uten videre til daglig. Om nå Scenekvelder bare løser logistikken ved neste dobbeltforestilling, så vil publikum føle seg ivaretatt hele veien igjennom. For der var ting lite gjennomtenkt.
Selskapet står bak denne vinterens oppsetting av My Fair Lady på ærverdige Folketeateret, og presenterer i sitt program en slagplan for det kommende året med premiere på både Annie (høsten 2013 folketeateret), Pippi (høsten 2013 Christiania teater ), og Shrek The musical (Vinteren 2014 Folketeateret.) Ambisiøst skriver de: Spørsmålet skal ikke være om det går noe på Folketeateret, men hva som går på folketeateret. Det er deilig å se denne offensive holdningen fra et privat produksjonsselskap som er med på å skape jobber og forutsigbarhet for utøvere, samt berike tilbudet i Oslo med mer "feelgood" teater. Jeg gleder meg til å følge produksjonene som kommer.
Men tilbake til kveldens hedersgjest: My Fair Lady. Det er en påkostet forestilling fra A til Å. Så er også å forvente da man som publikummer runder 600 betalte kroner for en billett. Forventningene blir da skrudd opp deretter, og man møter kanskje noe mer forventningfull enn på en ordinær statlig støttet forestilling. Innfrir så forventningene? Tja.. Til en viss grad.
Kåre Conradi har en god stemme, både replikk og sang blir levert med brask og bram og han glir greit igjennom forestillingen med sin lett kombinerte autoritet og avslappethet. Med hendene i lommene valser han igjennom forestillingene kanskje litt for enkelt. Jeg skulle ønske jeg så mer viktighet i flere av situasjonene. Men en fin Mr. Higgins er han så absolutt.
Per Frich støtter fint oppunder hans autoritet i den noe distré og komiske figuren Mr Pickering. Lise Fjeldstad er som alltid elegant, stødig og varm på scenen, men greier ikke helt å hente frem det komiske som ligger til utgangspunkt i rollen som Higgins mor. Her er potensialet større. Dennis Storhøi som gamle fyllik Doolitle er flott. Mulig har regissør Svein Sturla Hungnes gitt Storhøi litt for mye frihet til å "søle" til rollen, slik at noe replikk ofte kan gå vekk i litt for mye karakter. Men bevares, sangnumrene med denne mannen, samt ensemblet er musikalens høydepunkter, og gjør at den ikke faller helt sammen. Kanskje verdt pengene i seg selv. Allikevel savnes det live orkester, og det går ikke knirkefritt forbi at Atle Halstensens musikk, med et nesten discolignende lydbilde over seg, blir spilt av fra miksepulten og ut over det store annlegg. Dette låser på mange måter spillet, og gjør skuespillerne til autopiloter. Musikken har fått et nytt løft, og tar noen overraskende og tøffe vendinger. Men vi var nok mange som savnet Halstensens ledelse live i graven.
Mari Maurstad. Hun er mye, hun er komisk, hun er flott! Det er imponerende av staben å se humoren i en karakter som Mrs Pearce, og at Maurstad har utnyttet dette til det fulle tilfører liv til enkelte scener som ellers ville vært noe langtekkelig og tørre. Veldig bra. Nina Hammarklev som Alicia Doolittle er nydelig. Her ligger mye jobb. Dessverre blir "gateversjonen" i 1 akt noe påtatt, men i 2.akt briljerer hun, og er nydelig å både se og høre på. Vi har ikke sett Hammarklev for siste gang.
Musikalen er elsket verden over, og spilles til en hver tid rundt på vår lille jord. Det slår meg at historien, ikke ulikt musikaler forøvrig, blir noe enkel og banal. Og når historiens hovedkonflikt nr 1 løses like før vi går til pause, blir 2 akt uten nerve og spenning. Man kunne kanskje utnyttet det som evt måtte ligge av kjærlighetshistorie mellom Alicie og Mr Higgins noe mer, slik at vi kunne sitte ytterst på stolen også helt til teppet falt for siste gang. Men alt i alt, en solid feelgood forestilling, som vil høste fulle seter utover våren. Musikaler er allemannseie, og gir mange en mulighet til å gå i teateret som kanskje ikke finner turen dit sånn uten videre til daglig. Om nå Scenekvelder bare løser logistikken ved neste dobbeltforestilling, så vil publikum føle seg ivaretatt hele veien igjennom. For der var ting lite gjennomtenkt.
